Vet vi nok om de dilemmaer en står overfor under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner, som soldat eller sivil? Dette var utgangspunkt for min artikkel 6. mars. Her er andre og siste del av denne beskrivelsen, som kanskje sammen med mer om FN-tjeneste, mer om Midtøsten og annet stoff blir utgitt i ei bok i løpet av året. Dette avhenger blant annet av om Forsvaret og andre kan tenke seg å støtte utgivelsen.

Av Ola Vaagan Slåtten
Illustrasjonsfoto fra Forsvarets Mediesenter

Det hendte stadig noe i Libanon. Husker jeg ikke feil blei vel 40 infiltratører tatt i vårt område i min periode. Min tropp var ikke med og pågrep noen. De blei tatt i et annet område alle sammen. Vi hadde nok med våre episoder. Ett eksempel: en dag gikk jeg gjennom en CP som troppen min betjente. Midt i kontrollposten sto en ung SLA-soldat (hæren til da avdøde Major Haddad) med en håndgranat i nevene. Han viste hvor klar han var til å kaste den. Det var folk nok der som forhandlet, så da labbet jeg bare igjennom, og fortsatte med mine gjøremål tilbake i leiren.

Fot Trobjørn Kjosvold/FM Norsk patrulje fra NORBATT, Sør-Libanon 1997

Tyr

Vi var ikke så veldig mye rundt i Libanon. Aldri kom jeg så langt nord som til Beirut, det var ikke mulig på den tida. Men til Tyr kom jeg. Plakater og tilrop fortalte oss at Khomeiny var mer populær der enn i området vi kontrollerte.

Vi nordmenn hadde innført en dollarøkonomi i vårt område. I Tyr derimot, var det libanesiske pund som lønte seg å bruke. Kursen var så lav at en medsoldat med lett hjerte tydde til pengepungen da han kom til et toalett uten papir.

”Good morning Libanon”

Jeg hadde fått litt opplæring, nå var det min tur til å lede en radiosending på Radio Norbatt. Jeg satte på en plate og nynnet muntert i veg. Men så kom jeg på at jeg måtte skifte fra en spiller til en annen, alt ettersom hvilken skive eller kassett som hadde den neste låten. Det husket jeg ikke hvordan jeg gjorde. Dermed blei det tre-fire låter etter hverandre fra samme skive, mens jeg ringte mine kolleger og fikk opplæring via telefon. Seinere gikk det bra.

Historie

Nå er Norbatt historie. Engasjementet hadde vart ti år før det tidsrommet jeg her skriver om, og fortsatte ti år etterpå. Mange sitter med minner fra disse årene, og kan fortelle om sitt møte med Libanon - om noen vil høre på.

Det er ikke enkeltepisoder som de jeg har nevnt, som er de mest problematiske for en FN-soldat, slik jeg oppfatter det. For meg var det mer frustrerende da en ung jente en sein kveld kom innom CP’en og betrodde meg at en av GSS-karene hadde truet henne med at han skulle ta livet av den norske FN-soldaten hun kjente best. Dette var neppe sannsynlig, men for henne selvsagt en stor personlig belastning, og en situasjon hun kanskje måtte kjøpe seg ut av på en eller annen måte, ved å gi opplysninger eller lignende. Hun ville gjerne ringe til den omtalte soldaten fra CP’en.

På samme måte var det belastende å vite at de som eventuelt blei arrestert i vårt område ville havne i El Kiam-fengselet, ett av verdens aller verste. En kar i baksetet på en bil var tapet fra topp til tå. Jeg skulle gjerne hjulpet ham.

- Hvorfor skyter dere dem ikke, spurte en 10-12-åring meg en dag på CP’en. Han hadde vel lagt merke til at vi var defensive i vår konflikthåndtering.

Veit vi nok?

Men mange har altså erfaringer og opplevelser som er sterke, interessante, og for noen problematiske. Jeg undres på om vi veit nok om hva de erfarte, særlig de som var i de første kontingentene i Libanon, og de som tjenestegjorde i Bosnia?

Vakt og eskorte kompaniet i Bosnia 1995. Fot Forsvarets Mediesenter

- Og, sa presten på Balkan til oss (jeg var i UNPREDEP i 1995), husk at ingen er interessert i å høre på dere når dere kommer hjem. ”Iallfall ikke mer enn én gang.” Og det er jo ikke så rart, på jobb for eksempel gir vi jo hverandre knapt to minutter etter en permisjon, ferie eller lignende før vi durer i veg med her og nå situasjonen. Slik er det bare.

UNPREDEP FYROM (Makedonia) 1999. 
Fot Torbjørn Kjosvold/Forsvarets Mediesenter

General Radislav Krstic blei for et par år siden dømt for folkemord i Srebrenica. FN var der uten at de klarte å forhindre det som skjedde.

Tross alt man ikke fikk til, mener jeg de som har vært i FN-tjeneste i hovedsak skal være stolte av sin innsats: det er bedre å vise et engasjement enn å la være…