Under krigshandlingene - både under borgerkrigen og under israelernes innrykking - gikk det hardt ut over sivilbefolkningen, og flyktningstrømmen nordover ble en belastning for den libanesiske regjering. I måneder og år hadde flyktningene bodd under kummerlige forhold i overbefolkede leire, hvor sykdom og nød gjorde tilværelsen uutholdelig. Noe av nøden og sykdommen ble lindret takket være humanitær hjelp fra andre nasjoner, blant annet fra Norges Røde Kors og ved en enorm innsats fra enkeltpersoner, deriblant også mange fra Norge. Norske leger var også i tjeneste hos PLO.
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok. Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.
Men noen ble igjen i syd-Libanon, selv under de verste krigshandlinger, og enkelte landsbyer hadde unngått enhver form for krig gjennom flere år, merkelig nok. Mens en landsby kunne bli fullstendig rasert, kunne nabobyen bli liggende uberørt. Fjellbyen Cheeba var som nevnt en av de byene som ikke hadde hatt føling med krigen, en annen by var Dibbine, som bare hadde et innbyggertall på 460, alle drusere. Denne lille byen ligger i umiddelbar nærhet av falangistenes by Marjayoun, og major Saad Haddad hadde sin sterke hånd rundt Dibbine.
Vår teltleir - Dovre - lå bare et par kilometer unna denne byen, og da det en dag kom forespørsel om hjelp fra den norske FN-bataljonen til diverse ting, var det ikke nei i vår munn.
Selv om befolkningen i Dibbine ikke hadde blitt direkte berørt av selve krigshandlingene, hadde krigen likevel satt spor etter seg. Til vår bataljonsledelse kom det beskjed om at folkene i Dibbine manglet både mat, mel, sukker, ulltepper og mye annet livsnødvendig. Skikkelig vanntilførsel hadde de heller ikke etter at deres system av vannrør var blitt ødelagt utenfor byen, og de våget seg ikke ut for å rette feilen, ettersom major Haddad hadde forbudt dem å forlate landsbyen. Det var ihvertfall slik historien ble fortalt til oss.
Siden en del av FN-styrkens uoffisielle oppgave var å etablere god kontakt med sivilbefolkningen i området, ble det bestemt at vi skulle undersøke hva som kunne gjøres for menneskene i Dibbine.
Med kaptein Steinar Nygaard fra Trondheim som "Liaison Officer for Humanitarian Affairs" i spissen dro vi fire mann opp til Dibbine, og vi fikk en overstrømmende mottagelse av byens befolkning. Gamle og unge kom ut i de trange gatene og vinket til oss, og etter å ha kommet i kontakt med en engelsktalende druser, fikk vi vite at byen hadde vært isolert nokså lenge.
I byens storstue satt de elleve eldste mannlige innbyggere i byen, og de la frem sine ønsker for kaptein Nygaard, som lovet å gjøre hva han kunne for å hjelpe befolkningen. Blant annet var det sterkt behov for insulin til en sukkersyk mann, og kaptein Nygaard lovet å bringe medisinen neste dag.
- Vi takker dere alle, sa tolken da vi skulle forlate byen.
- Alle snakker om dere her, og vi vet at dere er lier for å hjelpe oss. Vi liker ikke krig, vi liker ikke å skyte. Det er fred vi vil ha, og det ber vi om hver dag.
Da vi forlot de elleve og gikk ut for å sette oss i bilen, ble vi nærmest neddynget av blomster fra befolkningen, som tydeligvis satte sin lit til FN-styrken. Kaptein Steinar Nygaard, som er ungkar, ble for øvrig tilbudt hustru av druserne, og som den høflige mannen han er, lovet han å tenke over saken.
Neste dag dro kapteinen tilbake med medisinen, men da han skulle kjøre inn i Dibbine ble han stoppet av Haddads menn, som ikke ville vite noe av at FN-styrken hjalp druserne i Dibbine. - Veldedighet er ikke FN-soldatenes business, fikk han høre.
Nå ble den ellers så rolige trønderen forbannet, og han gjorde det klinkende klart at han aktet å kjøre inn i Dibbine med medisinen, hvilket han gjorde. Men inne i byen ble han møtt av en nervøs tolk, som dagen før var blitt innkalt til major Haddad. Under en tre timer lang samtale fikk tolken høre at druserne i Dibbine værsågod fikk klare seg selv uten innblanding fra nordmennene!
Et par dager senere gikk vi i dekning, da folk fra Marjayoun begynte å skyte med håndvåpen over hodene våre i teltleiren. De skjøt tydeligvis ikke for å treffe, men bare for å skremme oss litt. Da jeg dagen etter var oppe i Marjayoun i et ærend, ble jeg stoppet av en ung vaktpost ved byporten, som på stotrende engelsk spurte om jeg kunne skaffe ham ammunisjon til hans pistol. Jeg ble først perpleks, deretter forbannet. - Mener du virkelig at jeg skal skaffe deg ammunisjon, når dere om kvelden står oppe i svingen og smeller av skudd mot oss?
- Joda, det var visst helt i orden, det, mente ungdommen.
Det er ikke til å undres over at man av og til hadde visse vanskeligheter med å følge logikken og tankegangen hos lokalbefolkningen i syd-Libanon.
Men det var ikke bare tankegangen og logikken som syntes annerledes enn vår egen. Også moralen var en ganske annen. En av lederne for en flyktninggruppe fra syd, imman Mosa Sadr, uttalte til vår ambassadør i Beirut, Tancred Ibsen, at nordmennene ville tape ansikt om de befattet seg med ting som hasj, alkohol og innfødte kvinner. Enhver utskeielse på disse feltene ville medføre en skamplett på vårt forhåpentlig gode rykte, og vi måtte for all del ikke fraternisere med kvinnene i området. Så vidt vites unngikk de norske soldatene å tape ansikt som følge av uvitenhet om lokalbefolkningens moralnormer. En av soldatene i Kompani 2 hadde for øvrig fast følge med en søt 17-åring i byen Cheeba, men slutten på den historien - eller fortsettelsen - kjenner vi ikke.
Sivilbefolkningen var meget vennligsinnet overfor nordmennene, og kom vi på besøk til en eller annen landsby i vårt område, ble vi alltid invitert inn til landsbyens overhode for å drikke kaffe. Det var jo alltid hyggelig å få slappe av i private omgivelser, men kaffen de serverte gjorde at man ofte kviet seg for besøk hos sivilbefolkningen. De ble skjenket i små kopper uten hank, og den var både tykk, sterk og samtidig kraftig sukret. Det var et slit å få ned denne væsken, men god norsk høflighet tilsa at man gjorde gode miner og drakk med velbehag. Vi lærte imidlertid ganske snart at vi ikke skulle drikke ut kaffen før det bare var minutter igjen til vi måtte trekke oss tilbake, for verten var rask med å fylle på når koppen var tom.
Soldatene som lå i byen Hebbarya, kom også i meget god kontakt med sivilbefolkningen etter hvert, og det oppsto nærmest familiære forhold. Soldatene ble stadig invitert hjem til befolkningen, hvor de fikk den beste traktering. Til gjengjeld inviterte soldatene sine libanesiske venner til blant annet filmforestillinger på byens torg. Vi var godt forsynt med filmer under tjenesten, og kunne vise ny film hver kveld.
På torget i Hebbarya ble det montert opp et enormt filmlerret, og byens 400 innbyggere troppet opp om kvelden for å se spillefilm. En slik film besto som regel av tre ruller, som måtte skiftes, og dette tok som oftest bare et minutt eller to. Men da første rull under en filmforestilling var ferdig midt i en dramatisk scene og lerretet ble svart, kom det et brøl av skuffelse fra kinopublikum. De trodde filmen var slutt, og de var skuffet over at noen kunne finne på å slutte handlingen midt i en slik spennende scene. Stor var gleden da en ny rull kom på plass og dramaet kunne fortsette under den stjerneklare libanesiske himmel.
Denne formen for fraternisering med sivilbefolkningen hadde ingen imot, den skapte bare et ekstra godt forhold til menneskene omkring oss.
Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.