Man var av og til fristet til å spørre om de stridende parter i syd-Libanon var spenna gærne, for å bruke et greit uttrykk. Og spørsmålet meldte seg ganske ofte, for vi ble utsatt for de mest overraskende episoder. Men det var ikke bare libaneserne som forbauset oss med sin tankegang og ganske andre form for logikk enn vår egen. Israelerne var heller ikke borte når det gjaldt å gi oss ubehagelige overraskelser, selv om vi hadde ventet det minst fra den kanten.

 

 

En dag etter at israelerne hadde trukket seg ut av syd-Libanon, hadde en av våre patruljer en opplevelse som satte en støkk i dem. Patruljen var på oppdrag i nærheten av den israelske grensen oppe i fjellene. De ante fred og ingen fare, da det plutselig ble åpnet ild mot dem med håndvåpen. Kulene svirret rundt soldatene, og de gikk øyeblikkelig i dekning 500-600 meter inne på libanesisk område. Det viste seg at det var israelerne denne gang som skjøt på den norske styrken. Hendelsen ble øyeblikkelig rapportert til vår ledelse, som selvsagt ikke kunne forstå hvorfor de på den andre siden av grensen skulle fyre løs mot en norsk patrulje.

 

Neste dag la bataljonssjefen ned en kraftig protest mot tildragelsen, men da han på et møte med israelerne senere på dagen i Metulla spurte israelske offiserer hvorfor det ble skutt på oss, fikk han bare tåkete svar.
Samme dag dette hendte, kom en ny gruppe FN-soldater fra Norge til vårt område, og deres reaksjon da de fikk høre om dette, var, som en av dem sa: - Er de spenna gærne alle sammen her nede?
Det kunne nok være grunn til å stille et slikt spørsmål rett som det var. Man kunne ikke la være å riste undrende på hodet når falangistenes irritasjon over mangel på svar i forbindelse med et administrativt spørsmål til UNIFIL, åpner ild mot det norske hovedkvarteret. Dette skjedde i slutten av juni.
Ved 18-tiden smalt det to granater ved Ebel es Saqi, den ene var en sprenggranat, den andre en fosforgranat. Samtidig ble det også avfyrt to granater mot et av våre kompanier. Atter en gang gikk vi i dekning iført hjelm og vest og ventet på neste skuddsalve. Men det var alt for denne gang, og ingen ble skadet, bortsett fra at gammeldassen nede i veien fikk seg en trykk. Den var heldigvis ikke i bruk da dette skjedde.

 

Straks de første skuddene falt, ringte operasjonsoffiseren til major Haddad og spurte hvorfor han skjøt. Det var nemlig fra Marjayoun skuddene kom. Major Haddad svarte at militsiaen i byen ventet på svar fra UNIFIL i forbindelse med militsiaens stilling i området, og siden dette svaret lot vente på seg, smalt de av disse skuddene i irritasjon over sen saksbehandling! Vårt forsøk på å forklare at svaret ikke ville komme raskere om de skjøt på oss, prellet bare av på de skyteglade falangister. Atter en gang ble man fristet til å spørre om de var spenna gærne alle sammen her nede.

 

Men det var da også de som mente nordmennene var spenna gærne, som frivillig hadde meldt seg til et slikt oppdrag. Norge var den eneste nasjonen med frivillige soldater, de øvrige nasjonene stilte med regulære soldater fra sine armeer. Fiji, for eksempel, tappet nesten hele sin hær på 750 mann da de sendte 500 soldater den lange veien til syd-Libanon. Franskmennene hadde tøffe fallskjermsoldater blant sine styrker, soldater som var mer vant til krigshandlinger enn våre soldater. Av andre nasjoner var det soldater fra Nepal, Senegal, Irland, Nigeria og Iran. Men bare nordmennene hadde soldater på en frivillig to-års beredskapskontrakt, og dette syntes enkelte var merkelig. Hvordan kunne vi finne på å melde oss frivillig til slik tjeneste?

 

Nå hadde vi jo ikke meldt oss frivillig til å dra til dette urolige strøket. Hadde vi visst at det var til syd-Libanon vi skulle da kontrakten ble inngått, spørs det nok om ikke en god del av soldatene hadde trukket seg. Våre soldater fikk for øvrig 200 kroner pr. måned de to årene de var kontraktsmessig bundet til den norske FN-bataljonen,

 

I alt var det omkring 6 000 FN-soldater i syd-Libanon de første seks månedene. En del av de norske soldatene hadde meldt seg frivillig til FN-tjeneste da meldingene om innkalling gikk ut i påsken, men da det i løpet av sommeren skulle kalles inn nye mannskaper, var det en god del hjemme i Norge som brøt kontrakten de hadde med FN-bataljonen. Om det var situasjonen i syd-Libanon som skremte folk vekk fra FN-tjenesten, eller om det var andre forhold, er vanskelig å si.

 

 

Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.