Igjen har det vært mediedekning (på TV) av biter i situasjonen i Sør-Libanon før israelerne trakk seg ut av den såkalte sikkerhetssonen i mai 2000. Som mange nordmenn vet, var Norge representert med en lett utstyrt bataljon fra 1978 til 1999, altså i 21 år.
Av «FN-veteran»
UNIFIL og NORBATT har vært en relativt stor og kortvarig arbeidsplass for flere titalls tusen norske soldater. Også for meg. Mange har deltatt i en eller to kontingenter (6 eller 12 måneder), men også en del personer har jobbet der i til sammen flere år.
I tillegg har nordmenn jobbet i bl.a FMR, et utrykningselement underlagt UNIFIL HQ. Den dag i dag jobber også norske offiserer i UNTSO, en FN-observasjonsavdeling som overvåker våpenhvileavtaler og hendelser i sentrale deler av midt-østen, bl.a i Sør-Libanon.
Nordmennenes oppdrag i NORBATT - lokalisert i den helt østlige delen av den tidligere israelske sikkerhetssonen - var å overvåke og rapportere stridshandlinger i og utenfor NORBATT, hindre konflikter mellom partene (IDF/DFF og Hizbollah/Amal), hindre konflikter mellom israelske anti-terror/etterretningsavdelinger (GSS, 504, oa) og sivilbefolkningen (beskyttelse), samt å kontrollere at våpen og ammunisjon ikke ble fraktet inn eller gjennom NORBATT uten etter uttrykkelig avtale. Nordmennene kontrollerte områder utenfor vei så og si hver eneste natt fra Litanidalen i vest, Hasbanidalen i sør, og til Cheeba i øst med små patruljer og skarpe patruljehunder. I tillegg ble det gått såkalte bypatruljer der man over en kaffekopp hjemme hos de lokale fikk vite mye om hvordan stemningen var for øyeblikket.
Norske soldater beslagla våpen/ammunisjon, presset ut uidentifiserte patruljer om natten, avvæpnet rebelske soldater, og var i til tider i fysisk konflikt med bl.a IDF for å forsvare gjeldende avtaler. Det har også vært gissel-lignende situasjoner som nordmenn har måttet løse, både der nordmenn selv har hatt pistol mot tinningen og der sivile har vært forsøkt arrestert av israelske spesialavdelinger.
Det ble også gitt støtte på andre områder til sivilbefolkningen fra NORBATT's side, og norske soldaters kjøpelyst holdt liv i mange libanesiske kjøpmenn. De vasket tøy, vasket posisjoner, vår våre frisører, solgte oss gull og alt hva man kunne ønske - for en mer eller mindre billig penge. Enkelte steder var det telefonisk direktelinje mellom lokale fast-food leverandører og norske posisjoner.
Fra tid til annen dukker det opp skildringer av enkeltepisoder der norske soldater enten føler seg urettferdig behandlet eller opplever noe som traumatisk og vanskelig. Og det er i seg selv ikke galt. Men når fokuset ved hver mediedekning alltid skal peke i retning av at enten Forsvaret eller israelerne har begått feil mot norske soldater i en eller annen sammenheng, reagerer jeg. Jeg reagerer også på at siste TV-program fletter inn elementer av en av episodene i Blate/Litani - der norske nattpatruljer fra NORBATT/KpA har opplevd stridsvognsbeskytning flere ganger gjennom årene. Sist gang i 1998. Dette har ingenting med FMR å gjøre direkte, og man kan bare anta at det passet de programansvarlige godt å lure dette inn av politiske og anti-israelske årsaker.
Vi som reiste nedover visste at risikoen for at noe kunne skje var til stede, og en voksen mann eller kvinne som frivillig reiste ned bør derfor kunne akseptere at det ikke alltid er en hyggelig situasjon man må kunne jobbe i. Man skal ha respekt for at enkelte harde opplevelser vil kunne påvirke personer i en uønsket retning, men det er essensielt at den enkelte selv er klar over hvorfor man er der man er. På det siste TV-programmet skulle israelerne angripes på grunn av det de gjorde i Quana. I tillegg ble Forsvaret angrepet fordi norske soldater som hjalp til med å rydde opp ikke fikk medaljen for edel dåd.
Man kan antagelig tenke seg grunnen til at IDF faktisk skjøt inn i en flyktningeleir (generalpreventivitet), selv om denne grunnen ikke er akseptabel. På den annen side er det vanskelig å akseptere at stridende soldater kanskje kjører igang et angrep i nærheten av en flyktningeleir - for så å stikke av og gjemme seg inne i leiren når man har skutt ferdig. Det er i så fall siste sort. Den dagen var en sorgens dag for mange arabiske familier der nede. Norske og andre internasjonale FN-soldater hjalp til med å rydde opp i en situasjon de ikke kunne ha ønsket seg på forhånd. Men det var araberne som mistet sine kjære, ikke de norske soldatene. Og det er det viktig å tenke i en slik situasjon, også for de som måtte føle seg sviktet i ettertid. Vi er mange som har stor respekt og sympati for det de gjorde.
De fleste som har vært ute i en internasjonal operasjon har opplevd ubehageligheter i varierende grad. Men man må huske frivilligheten til denne tjeneste, og at ikke alle situasjoner kan bli løst slik man vil. Man prøver å gjøre det beste ut av tingene.
I UNIFIL var det IDF som hadde kontroll, i form av store ressurser underlagt den israelske nordkommandoen. Denne maktoverlegenheten ble fra tid til annen demonstrert dersom NORBATT eller noen andre i UNIFIL hadde gjort noe som IDF ikke likte. Det var ganske vanlig at israelerne stengte sonen for en periode dersom UNIFIL hadde provosert dem, med det som resultat at bl.a NORBATT ikke fikk kjørt vann og forsyninger rundt til enkelte posisjoner og områder. I flere tilfeller i NORBATT der norske soldater forsvarte avtaler mellom NORBATT og IDF nordkommando, truet IDF med å stenge hele UNIFIL dersom ikke UNIFIL beklaget hendelsen. På grunn av slike trusler kunne beklagelse komme samme dag som den ble fremsatt. Det var derfor en balansegang i forhold til når det var korrekt å henvise til avtaler og når det ikke var det. Ingen klar situasjon.
Vi lever i en tid der Europa og da også Norge er svært bekvemme med å angripe israelerne. Og det er jo ganske enkelt her vi sitter på vår høye og rolige hest her i det kjølige nord. Vi behøver ikke forsvare oss mot noen befolkningsgrupper eller naboland. Og det er lett for oss å løse opp i problemer vi selv ikke har opplevd på kroppen, selv om det gjelder midt-østen.
Nettopp av den grunn er det viktig at ikke politisk styrte medier skal utnytte hendelser der norske soldater har vært innblandet - i sin propagandakrig mot f.eks Israel. Dette er forferdelig naivt, og gir et helt feil inntrykk av hvordan forholdene er i en slik konfliktsone. Mange av oss er sikkert forbannet på de medieskildringer som alltid skal peke i en politisk eller opposisjonell retning.
Hva var NORBATT, hva var og er UNIFIL, hvem kan være et plausibelt sannhetsvitne for hva operasjonen innebar og var verdt? Mange har forsøkt å fortelle så godt de kan om tiden der nede. Noen har tatt bilder og laget hjemmesider, noen få har skrevet en bok med sterke personlige skildringer og innrømmelser. Det har blitt laget minnebøker for kontingentene der soldater og offiserer selv fikk skrive noen ord.
Men ingen bok av historisk verdi har blitt skrevet om NORBATT og UNIFIL. Dette må kunne sies å være oppsiktsvekkende fordi omkring 35 000 nordmenn faktisk har tjenestegjort der for fred og sikkerhet i over tyve år. Hvorfor har ikke den norske stat hatt noen interesse av dette?
Kanskje det er dette som mangler. En velillustrert og grundig bok skrevet av profesjonelle og upolitiske historikere. Som politikere og andre kunne lese for å lære hva en operasjon av en slik varighet og natur faktisk betyr for de impliserte. Og som ikke minst kan være et vesentlig bidrag til at FN-veteraner kan gis det minstemål av respekt og honnør de fortjener for det de har bidratt med i tjenesten for fred og sikkerhet. Av FN fikk man UNIFIL medaljen, men av Norge har man ikke fått noe hederstegn.
Kort tid etter tjenesten funderer man på hvorfor man ikke kan bli forstått av sine nærmeste og venner. Ett år i et slikt konfliktområde gjør noe med en. Høy intensitet og variable spenningsnivåer blir brått erstattet med normal sivilisasjon og fred. Man kan le litt av det hele, men det er også grunn til ettertanke. Oppdraget for FN via Forsvaret var over, og man måtte nå jobbe med mental omstilling. I og for seg greit hvis man har noe å gå til, men for noen som ikke hadde dette kunne det bli flere ute-operasjoner.
Jeg er ikke tilhenger av å kritisere Forsvaret. Men mange norske tidligere UNIFIL soldater kjenner at Norge ikke har sett særlig verdi i den jobben de har gjort der nede. Norge og Forsvaret har hatt mulighet til å gi en slik honnør, men det har ikke blitt gjort. Antagelig har dette skjedd som følge av at oppdraget ikke lå innenfor Norges primære målsetninger mht militær aktivitet og ressursbruk. Man kan nesten si at de tjenestegjørende mer kan beskrives som leiesoldater for Kofi Annan enn som ordentlige soldater.
Det beste kan for mange være å holde historier om tiden derfra for seg selv, for de som er eller var rundt har få eller ingen preferanser til hva man gjorde og hvordan det kunne være. Norge og Forsvaret kunne gjort noe for å gi befolkningen disse preferanser. Men fordi dette ikke har vært viktig, vil heller ikke samfunnet gi noe tilbake. Kanskje både jantelov og sosialisme også spiller inn? Men mange vil nok være enige i at det faktisk er forskjell på hva man påtar seg av arbeidsoppgaver, og at de som utsetter seg for både kalkulerte og ikke-kalkulerte risiki for å hjelpe og beskytte andre nok gjør seg fortjent til en annen type respekt enn ansatte i et samfunn i fred. Men også i samfunn med fred er det innsatsgrupper som fortjener honnør fordi de risikerer noe mer enn andre - for andre.
Man skal ha respekt for norske motstandskjempere under annen verdenskrig. Men i tiden etter har mange nordmenn faktisk risikert liv og helse i kampen for fred og sikkerhet i ulike internasjonale operasjoner. Det har vært risikabelt arbeid også i tiden etter andre verdenskrig, men det får man ikke høre noe om. I stedet kommer det medieskildringer der enkeltpersoner forteller om sterke opplevelser og urettferdighet. Ofte tatt ut av sammenheng, og av mediene politisk motivert. Misbruk av informasjon om norske soldaters innsats i internasjonale operasjoner i tiden etter andre verdenskrig vil høyst sannsynlig ikke ta slutt før før noen kan lage et solid historisk ettermæle. Men vil dette noen gang komme?
Hilsen FN-veteran