I regi av Forsvarets skolesenter ble Forsvarets utdanningskonferanse arrangert 23. november. Statsråden sa i sin tale ved konferansen at det er store forventninger til Forsvarets personell. Både militærfaglig kompetanse, kunnskaper om samfunnsforhold og kultur må inngå i opplæring personellet får før utreise til internasjonale operasjoner. Forsvarets personell skal være gode ambassadører med bevisste holdninger i forhold til den jobben som skal gjøres ute.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, Forsvarets utdanningskonferanse i regi av Forsvarets Skolesenter, 23. november 2006.  Kilde: Forsvarsdepartementet

Kjære alle sammen

I vår tid opplever vi en økende erkjennelse av det internasjonale samfunns ansvar for å bidra til stabilitet, demokrati og ivaretakelse av folkerett og menneskerettigheter. Dette hører til blant de verdier Norge ønsker å forsvare. Og det vil også bidra til å styrke vår egen sikkerhet her hjemme.

Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Derfor styrker regjeringen Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter. Dette arbeidet favner bredt. Det gjelder fattigdomsbekjempelse. En mer rettferdig fordeling. En demokratisk verdensorden og fremme av internasjonale fellesgoder.

I dette store bildet er militærmakt ett av mange mulige virkemidler.  Regjeringen fortsetter derfor arbeidet med å innrette Forsvaret til å bli et mer effektivt sikkerhetspolitisk redskap. I form av økt tilstedværelse i nord. Og i form av økt deltakelse i operasjoner i utlandet.  

Disse ambisjonene henger faktisk sammen med vår innsats her hjemme. Skal vi sende norske styrker til Afghanistan, Sudan eller Libanon, må de produseres – kompetansen må utvikles – her hjemme. Slik får vi til langsiktig nærvær for Forsvarets avdelinger hjemme. Mens operasjoner i stor grad finner sted ute.

Slik viser vi også at det er mulig å kombinere nordområdesatsingen med økt deltakelse i internasjonale operasjoner.

Det globale sikkerhetsbilde har endret seg. Før var det viktig å stille store styrker som skulle være klare på tre måneder. Nå er det viktig å stille mindre og mer fleksible styrker i løpet av dager eller timer.

Gjennom øvelse ”Mobil Innsats”, som ble gjennomført på Andøya for et par uker siden fikk vi testet reaksjonsevnen og mobiliteten på våre enheter. Øvelsen demonstrerte for meg at Forsvaret er i stand til raskt å sette inn relevante styrker der det trengs – enten dette er hjemme eller i utlandet.

Samtidig viser utviklingen i internasjonale operasjoner at det stilles krav om utholdenhet. Dersom vi engasjerer oss – så må vi forvente å delta over tid. Det stiller krav til våre styrker. Vi må ha et visst volum for at det skal kunne være mulig. Ikke minst for å unngå for stor slitasje på personellet. Og derfor bygger vi nå opp Hæren.

Noen vil kanskje si at vi i Norge har vært involvert i internasjonale operasjoner i mange år. Det er riktig.

Men det er ikke til å komme fra at dagens operasjoner i utlandet stiller andre krav til våre mannskaper og befal. Kulturforståelse, folkerett og bruk av militær makt er sentrale begreper. Den enkelte soldat må ha en helhetsforståelse – kunne sette sitt oppdrag, sin oppgave, inn i en større sammenheng.

Derfor er jeg glad for at årets utdanningskonferanse setter fokus på kompetanseutvikling til internasjonale operasjoner.

Forventninger
Det er et viktig tema. For det er mange som har høye forventninger til vårt militære personell. Her hjemme. Og i utlandet. Forventninger om at norske soldater skal være gode ambassadører for Norge. Forventninger om at de skal løse oppdragene sine på en fremragende måte.

Hvilke forventninger har så regjeringen til militært personell? Til dem som skal reise ut og gjøre en viktig jobb for Norge og det internasjonale samfunn? Vi har mange og store forventninger. Spesielt til den kompetanse og de holdninger de tar med seg ut i internasjonale operasjoner. Og her i dag kan jeg bare komme inn på noen av dem.

En helt grunnleggende forventning er at vårt militære personell har et høyt militærfaglig kompetansenivå. At de er utrustet og trent for de oppdrag de skal gjennomføre.

Holdninger og ledelse
Jeg har også forventninger til at vårt militære personell holder en høy etisk standard. At et reflektert forhold til holdninger, etikk og ledelse inngår som en del av helhetsforståelsen.

Forsvaret må fremstå med integritet. Og med en kultur hvor medarbeiderne er bevisste sin rolle som ansvarlig aktør. Ikke minst når vi er ute på internasjonale oppdrag. Dette er krevende for den enkelte.

Med økt deltakelse i internasjonale operasjoner blir det også viktigere at personellet har innsikt i forskjellige kulturer og samfunnsstrukturer. Det er nødvendig både for å bygge holdninger og kompetanse. La oss gå til vårt største internasjonale oppdrag: Skal vi lykkes i Afghanistan må det afghanske folket selv gjøre jobben. Vi skal støtte og bistå. Det er selvsagt at vi må opptre med respekt og innsikt.

Derfor skal det nå være økt fokus på opplæring i kulturforståelse. I hele utdanningsløpet i Forsvaret. Også for førstegangstjenesten. Dette er tatt inn som et av tiltakene i handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse i Forsvaret, som jeg lanserte 18. september i år.

Handlingsplanen inneholder konkrete mål og tiltak for å styrke bevisstheten om holdninger og etikk i hele organisasjonen. Tiltakene fokuserer på kunnskap, bevisstgjøring og refleksjon for den enkelte. Og spesielt på ledernes funksjon som forbilder.

Felles verdigrunnlag
Og - så er det slik at spørsmålet om gode holdninger er uløselig knyttet sammen med et bevisst forhold til våre verdier. De forskjellige etatene i forsvarssektoren har egne verdigrunnlag tilpasset sin virksomhet. Men jeg er opptatt av at vi alle må ha en forståelse av hva som er våre felles, grunnleggende verdier. 

Derfor har jeg tatt initiativet til at det skal utarbeides et felles verdigrunnlag for hele forsvarssektoren. Jeg ser frem til å følge utviklingen av arbeidet.

Det å ha et solid fundament basert på grunnleggende verdier er viktig å ha med seg i mange sammenhenger. Men kanskje spesielt når man skal tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Da er det viktig å ha sitt eget kulturelle bakteppe i ryggsekken.

Som jeg nevnte innledningsvis, så baserer vårt internasjonale engasjement seg på en rekke verdier vi ønsker å verne om - og å fremme. De verdiene og prinsippene vi ønsker å forsvare må også gjenspeiles i måten vi løser oppgavene på. Vårt militære personell må opptre i samsvar med disse verdiene.

Vi kan ikke bruke metoder som gjør at vi undergraver selve formålet med arbeidet. Et eksempel her er kampen mot terror. Det er viktig at kampen mot terror er effektiv. Men også at den er legitim. Hvis vi kompromisser i spørsmål om menneskerettigheter, så får terroristene en psykologisk seier. Som de ikke ville ha klart å oppnå på egen hånd. Fremme av menneskerettigheter og folkerett må derfor være en integrert del av vår politiske strategi mot terrorisme.

Bilder som dem fra Abu Ghraib-fengselet undergraver selve formålet med kampen mot terrorisme. Og det undergraver bildet av et demokratisk Vesten. Konsekvensen er at vår troverdighet svekkes, spesielt i den muslimske verden.

Samarbeidsavtale med Norges Røde Kors
Selve fundamentet for en demokratisk stat ligger i viljen til å respektere grunnleggende rettsnormer.

Jeg har derfor en forventning om at militært personell har inngående kunnskap om internasjonal humanitær rett. Slik at de blant annet kan sikre at bruken av militære maktmidler i en væpnet konflikt ikke gir unødig skade eller lidelse for sivilbefolkningen.

Og jeg følger opp den forventningen. Tidligere i år undertegnet jeg en samarbeidsavtale mellom Forsvaret og Røde Kors. Den skal styrke arbeidet for internasjonal humanitær rett. Utdanning av Forsvarets befal og mannskaper står sentralt. 

Samarbeidet mellom Røde Kors og Forsvaret har skapt en plattform for diskusjon og informasjonsutveksling om humanitær rett. Og en økt forståelse for dagens konfliktsituasjoner. Røde Kors spiller, sammen med flere andre sivile aktører, en viktig rolle også under væpnede konflikter, og besitter en betydelig erfaring og kompetanse.

Vi vurderer for tiden mulighetene for et felles seminar med fokus på barn i krig, kanskje særlig på barnesoldater. Målet for et slikt seminar vil være å utdanne og bevisstgjøre Forsvarets personell mot mulige fremtidige utfordringer, for eksempel i forbindelse med en eventuell FN deltakelse i Afrika.

Internasjonalt engasjement og ISAF
For det er FN som er hovedrammen rundt vårt internasjonale militære engasjement. Og regjeringen vil trappe opp både den sivile og den militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid.

FNs generalsekretær har eksplisitt bedt om at medlemslandene bidrar til å støtte den lovlig valgte afghanske regjering. For å skape sikkerhet, utvikling og gjenoppbygging i Afghanistan. Norge vil derfor fortsette å prioritere ISAF høyt. Det vil i lang tid fremover være Norges største utenlandsoperasjon.

Gjennom vår deltakelse i ISAF bidrar vi til stabilisering og gjenoppbygging av et land som har vært herjet av krig og konflikter i flere tiår. Den stabilitet som våre militære styrker skaper, er en helt nødvendig forutsetning for at en positiv utvikling kan finne sted.

Tilbakemelding fra soldatene
I forrige måned besøkte jeg selv Afghanistan. Inntrykkene fra turen preger meg fortsatt. Og mer enn noen gang er jeg overbevist om at vi må fortsette å følge opp vårt ansvar for å bistå Afghanistan i å skape en bedre fremtid.

Men for å klare det, skal det mer til enn militærmakt. Det er jo nettopp derfor vi ser innsatsen i det norsk-ledete PRT’et i Meymaneh i et helhetlig perspektiv. Hvor både sivile, politiske og militære virkemidler ses i sammenheng for å skape en positiv utvikling. For her opplever vi virkelig – at sammen er vi sterke!

Forsvaret og de sivile aktørene har ulikt oppdrag og har ulike roller. Men det er et gjensidig avhengighetsforhold. Vi har den samme overordnede målsettingen – vi ønsker alle å bidra til å bygge en bedre fremtid for det afghanske folk. Og samtidig bidra til å ivareta vår egen sikkerhet. 

Det er soldatene på bakken i Afghanistan som ser utviklingen fra dag til dag. Enten den er positiv eller negativ. Eller ingen utvikling i det hele tatt. Det er soldatene som møter lokalbefolkningen. Og som bygger seg opp en god forståelse for hva som er viktig for menneskene som bor i området.

Nettopp derfor er jeg opptatt av å snakke med våre soldater. Hver gang jeg besøker Afghanistan. Og da har jeg en forventning om at de deler med meg den kunnskapen og de inntrykkene de har fått.

Som soldatene også gjorde sist jeg var der. De ga klar tilbakemelding om at det er på den sivile siden utfordringene er størst. For eksempel, at lokalbefolkningen er opptatt av tilgang på en så enkel ting som rent vann. Noe vi tar for gitt.

Det at det er soldatene som påpeker dette er viktig. Det gir meg også anledning til se vurderingene på strategisk nivå i sammenheng med tilbakemeldinger fra de som selv ser utviklingen på bakken. Det å koordinere og løse oppdrag i forbindelse med for eksempel vannforsyning og skoler, er primært en sivil oppgave.

Men frem til nå har denne delen av den samlede internasjonale innsatsen i Afghanistan ikke fungert så bra som den burde. På strategisk nivå i NATO har man nå oppmerksomhet på akkurat dette temaet – bedre koordinering av innsatsen mellom militære og sivile virkemidler.

For meg bekrefter dette den forutsetningen PRT-konseptet er basert på – at militær tilstedeværelse er nødvendig for stabilitet og utvikling, men at militærmakt alene ikke vil løse de langsiktige utfordringer Afghanistan står overfor.

Derfor er det også gledelig å se at NGOer er sterkt representert her i dag. Både med egne foredrag og i paneldebatten senere. Forsvaret har nytte av å få innspill fra andre og få ta del i erfaringer fra sivile aktører som opererer i de samme områdene som oss. Og jeg håper og tror at dette også er gjensidig.

Flere kvinner i Forsvaret
En sak som er helt sentral når vi snakker om militært personell er å få flere kvinner i Forsvaret. I mange samfunn, som for eksempel Afghanistan, har kvinner begrenset handlefrihet. I møte med disse kvinnene har våre kvinnelige offiserer større spillerom enn sine mannlige kolleger. Får du kontakt med kvinnene får du ofte også kontakt med resten av familien.

Mitt poeng er at kvinner øker våre militære avdelingers totale kompetanse. Ute og hjemme. I dag er kvinneandelen blant befal og vervede på rundt syv prosent. Det er for lavt. Derfor må kvinneandelen i Forsvaret økes. For å si det på en annen måte - Jeg har forventninger til at i fremtiden vil vårt militære personell ha en mye større kvinneandel enn i dag.

Familieliv
Det er viktig for våre ansatte at de skal ha et godt liv også utenfor jobben. For det er ikke tvil om at tjenestegjøring i internasjonale operasjoner kan være en belastning for familien. Derfor er det viktig at slike oppdrag fordeles på så mange som mulig.

Jeg har forventninger til at ny befalsordning og en justering av grads­strukturen vil bidra til at flere blir tilgjengelige for den operative strukturen. Og ikke minst for utenlandsoperasjoner.

Innføringen av et avdelingsbefalskorps pågår for fullt. På sikt skal det utgjøre ca 50 % av befalet. Sammen med utvidelsen av antallet vervede, særlig i Hæren, vil dette føre til at flere kan dele på oppgavene i internasjonale operasjoner. 

Vårt militære personell må kunne etablere og følge opp et normalt familieliv. Vi må derfor legge til rette for et tjenestemønster som gjør det mulig å ha et tilnærmet normalt familieliv ved siden av jobben. Forsvaret forsøker nå å få til kortere lengde på tjeneste i utlandet for offiserer med små barn, der hvor tjenesten tillater det. Dette gjelder ikke minst dersom vi skal få flere kvinner inn i Forsvaret.

En korrigering av den inflasjonen i gradsnivå vi har sett i stabs- og støttestrukturen vil også føre til at flere befal blir tilgjengelige for tjeneste i utenlandsoperasjoner.

Rekruttering og utdanning
Det er ikke tvil om at Forsvarets mange og komplekse oppgaver stiller store krav til personellets kompetanse. Jeg er opptatt av at vi skal ha et bevisst forhold til rekruttering, vi skal utvikle vårt personell på en god måte og vi skal ta vare på folkene våre. Bare slik kan vi sikre oss selv stabil og forutsigbar tilgang på kompetanse og samtidig være en god arbeidsplass.

Her er Forsvarets skoler avgjørende. Og de gjør en fantastisk jobb! Gjennom å bygge kompetanse og skape holdninger til god yrkesutøvelse. Grunnlaget for profesjonsforståelse, kunnskap og etisk refleksjon legges nettopp under utdannelsen.

Det er sesjonen og verneplikten som er Forsvarets viktigste rekrutterings­portal. Det er herfra vi i hovedsak skal rekruttere vårt kommende avdelings- og yrkesbefal.

Når vi i det fremtidige Forsvaret mener at avdelingsbefalet skal utgjøre omkring halvparten av befalskorpset, er det viktig at antallet kadetter på krigsskolene og innrettingen av den grunnleggende befalsutdanningen tilpasses dette behovet.

Avdelingsbefalet skal gi oss erfaring og kontinuitet på de lavere nivåene. Spesielt i de operative avdelingene - som skal delta i internasjonale operasjoner.

For å dekke de kompetansekravene som stilles til avdelingsbefalet, og for å få på plass den ønskede andel, er det nødvendig at vi vurderer lengden for den grunnleggende befalsutdanningen. I dag har vi en toårig etatsutdanning. Som består av ett skoleår og ett praksisår.

For noen av stillingene som avdelingsbefal kan det være behov for å utvide skoleperioden. Slik at den blir toårig eller treårig. Derfor må innretningen i befalsutdanningen være fleksibel. Med en mer praktisk rettet og modulbasert utdanning.

Og vi må alltid stille oss spørsmål om vi innretter utdanningen på en riktig måte og eventuelt være villige til å justere kursen. Jeg mener at Forsvaret er gode på det.

Samarbeid med sivile skoler
Det kreves bred kompetanse for at vårt militære personell skal ha de beste forutsetninger for å gjøre en god jobb. Nye utfordringer gjør også at kravene til kompetanse er høyere enn før. Og bredere en før. Her – som i Afghanistan – er samarbeidet med sivile aktører viktig.

For eksempel samarbeidet mellom Telemark Bataljon og Høyskolen i Hedmark. Siden 2003 har de hatt et samarbeid for å tilby grenaderene i Telemark Bataljon sivil utdanning. De får et tilbud om et internasjonal studie med seks moduler. Studiet er frivillig, men Telemark Bataljon setter av tid for grenaderene til å gjennomføre kurset. 

De seks modulene inneholder et bredt spekter av emner som er relevante når en skal delta i internasjonale operasjoner. For eksempel emner som folkerett, tverrkulturell kommunikasjon og vesterlandske religioner. Og emner som internasjonale konflikter og konfliktløsning. Fullført studie gir 60 studiepoeng.

Det kan være vanskelig å kombinere hverdagen som grenader med akademiske studier. Det er nok derfor det per i dag ikke så mange av dem som følger studiet. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å benytte seg av slike muligheter. Fordi det styrker den enkeltes kompetanse. Men også fordi det vil være svært nyttig å ha med seg når tiden i Forsvaret er over.

Avslutning
Jeg har vært inne på flere forventninger til militært personell. Forventninger om høy militærfaglig kompetanse. Kunnskaper om folkerett. Om en større kvinneandel. Og at personellet skal kunne ha et familieliv ved siden av jobben i Forsvaret. Om balanse i den fremtidige befalsstrukturen.

Vårt militære personell skal løse sine oppdrag på en fremragende måte. Og de skal være gode ambassadører for Norge.

Disse forventningene er ikke bare mine forventninger. Det er forventninger som deles av mange. Og det er forventninger som vi i fellesskap skal innfri. Gjennom samarbeid og dialog. For vårt militære personell må også kunne ha forventninger til Forsvarets militære og politiske ledelse.

Under lanseringen av Handlingsplanen for etikk, holdninger og ledelse sa Kadett Tomas Bakke på Krigsskolen på Linderud i sin refleksjon at ”handlings­planens fokus på konkrete tiltak og krav er ett suksesskriterium for det videre arbeidet med holdninger, etikk og ledelse”. Et spesielt ansvar påhviler toppledelsen, mente han. Han påpekte at det er mye lojalitet oppover, men hva med lojalitet nedover? Som han sa: ”Hvilken støtte kan jeg forvente om jeg i et vanskelig etisk dilemma tråkker feil?”  Det er et viktig spørsmål, og jeg forstår at Forsvarets militære ansatte er opptatt av dette. At det undres over et så viktig spørsmål skal vi som toppledere ta på alvor.

Våre ansatte skal kunne stille krav til ledelsen av Forsvaret. Vi må sørge for å tildele våre styrker det materiell, den utdanning og den trening som er nødvendig for at disse skal kunne løse sine oppgaver. Det er også vårt ansvar å sørge for gode rammebetingelser for forsvarets ansatte og deres familier. Lojaliteten skal gå begge veier, og vårt personell skal kunne stole på at de vil få støtte når de står i vanskelige situasjoner.

Vi må alle huske at det Forsvaret vi har i dag ikke er bygget èn gang for alle. Vår sikkerhet beror på at vi bygger kompetanse og struktur som er tilpasset både dagens og morgendagens utfordringer. 

I denne sammenheng treffer temaet for dagens konferanse midt i blinken!

Jeg har vært inne på flere forventninger til militært personell. Forventninger om høy militærfaglig kompetanse. Kunnskaper om folkerett. Om en større kvinneandel. Og at personellet skal kunne ha et familieliv ved siden av jobben i Forsvaret. Om balanse i den fremtidige befalsstrukturen.

Vårt militære personell skal løse sine oppdrag på en fremragende måte. Og de skal være gode ambassadører for Norge.

Disse forventningene er ikke bare mine forventninger. Det er forventninger som deles av mange. Og det er forventninger som vi i fellesskap skal innfri.