Utskrift fra: libanon.norvetnet.no
Dokument: http://libanon.norvetnet.no/dok/artikkel154.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


15.12.2006
Farlig Fred - Del 27 av 28 - Mus - og menn i kamp
UNIFIL - NORBATTDet skulle ikke gå lang tid før det skjedde noe igjen, og også denne gang var det Haddad som vartet opp med en del skudd. Det var midt på dagen, og alt var stille og rolig. I sjekkposten like nedenfor hovedkvarteret i Ebel es Saqi gikk vaktsoIdatene rolig omkring, iført ubehagelig, varm, splintsikker vest og stålhjelm.
 
 
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.
 
 
Med ett høres et hvin gjennom luften, og sekunder etter dasker en bombekastergranat ned i bakken like ved posten. Og en til. Guttene springer bak sandsekkene og venter på flere skudd, men de kommer ikke.
Vakthavende offiser i ops-rommet får melding om skuddene, og at de med stor sannsynlighet er avfyrt fra falangistenes stilling ved Marjayoun.
 
Han hiver seg på den direkte telefonen til Haddad, og da det svares i andre enden, ber han om å få majoren på tråden øyeblikkelig. Major Haddad kommer til telefonen og sier hyggelig god dag og how are you.
- Hvorfor skyter De på oss nå, major? Det falt nettopp et par skudd ved sjekkposten nede ved veien.
- Jo, det er så mye mus og rotter og annet kryp der nede ved posten deres, at jeg tenkte jeg skulle få litt fart i krypene!
- Hva??!!
- Good luck and good day ...
Det var vel og bra å få hjelp til å holde udyrene unna, mente soldatene på sjekkposten, men det gikk vel an å bruke mindre drastiske midler.
 
Etter denne episoden, som skjedde tidlig i august, var det stille i NORBATTs område lenge. Ja, faktisk så stille og rolig at vakthavende ops-offiser en morgen sa til avløsningen: - Så stille har aldri nattevakten vært. Det er nesten merkelig hvor stille det var. Håper bare det vil fortsette slik.
Og det forble faktisk stille og rolig i mange dager. Den libanesiske hæravdelingen lå i ro i Kaoukaba hos nepalerne, Haddad var heller ikke så ivrig etter å skyte, og vi slapp den ubehagelige tanken hver gang vi hørte en granat bli avfyrt fra et eller annet sted: Hvor faller den ned nå?
Den 22. august var en kjøIig kveld. I Ebel es Saqi var det godt besøk både i offisersmessen og i de meniges Bar Ludvig.
 
Vi satt en del av befalet ute på altanen og spilte en-dollars poker, da vi ved 21-tiden hørte en granat gå i bakken et stykke unna. Det hørtes ut som om det ikke var så langt borte. Sekunder senere hørte vi en mitraljøse spille opp, nærmere denne gang. Det der måtte da være fra våre egne stillinger? Det gikk noen lange sekunder, og så brøt helvete løs inne i vårt område. I en og en halv time haglet skuddene i våre stillinger, og det er rett og slett et under at ingen av våre ble truffet.
 
Kort tid etter at skytingen begynte, kom bataljonssjefen kjørende med kaptein Steinar Nygaard i baksetet. Nygaard var inne og hentet vest og hjelm og sprang på dør. Jeg grep fatt i mitt utstyr og sprang etter og rakk å hive meg bak i oberstens bil før den skar avgårde med sjåfør Bjørgulf Andresen bak rattet. Hull i veien var ingen hindring denne gang, der vi for avgårde mot vår post 4-3, som var tatt under ild fra en PLO-stilling. Da vi nærmet oss, ble stridslys på bilen tatt i bruk, og det eneste som lyste opp i kveldsmørket var de illsinte sporlyskulene fra PLO-stillingen i nærheten av Kaoukaba. Vi kom oss ned til 4-3, og straks vi hoppet ut av bilene, var det å kaste seg ned og åle seg i dekning.
 
Det som utløste skytingen, var at en gruppe PLO-soldater trodde de var blitt oppdaget av to av våre PPK-kjøretøyer (pansret personellkjøretøy). Gruppen skjøt en granat mot kjøretøyene, men traff ikke. Ilden ble imidlertid besvart øyeblikkelig av våre soldater, og i første omgang besvarte vi angrepet med 160 skudd fra mitraljøse kaliber 12,7 og 250 skudd fra 7,62-mitraljøse. Begge kjøretøyene smalt nå løs med det de hadde av våpen mot stedet skuddet var kommet fra, og derfra ble også ilden besvart kraftig.
I kompani 2 ble det slått full alarm, og i 4-3 grupperte man soldatene ut i stillinger.
 
Det ble også skutt fra PLO i det vi kalte Olivenlunden, og denne skytingen ble besvart med åtte skudd fra våre rekylfrie 84 mm kanoner.
Den første harde skuddvekslingen varte i en halv time, der. etter var det sporadisk skyting, men skuddene var likevel ubehagelig nær vår stilling.
Midt under den verste skytingen hørte vi plutselig noen av våre soldater rope: - Mer ammunisjon, for pokker. Det begynner å bli lite. Og få det hit raskt, for svingende.
Løytnant Harald Wang satt på huk bak noen sandsekker og tok en slurk sodavann. Han langet flasken over til meg og ropte til soldatene:
- Ammunisjon kommer. Den er sendt bud etter.
- Men det haster, for helvete!
Oberst Vigar Aabrek, som satt i nærheten, sprang ned til bilen og kalte ops-rommet opp på radioen: - Dere må sende ammunisjon øyeblikkelig!
Borte i Ebel es Saqi fikk ammunisjonsoffiseren, løytnant Per Hartviksen, fart på seg. Han satt midt i en bra jekkpot og hadde gode kort på hånden. Han kastet kortene og nærmest stupte av sted til ammunisjonslageret. Og det gikk ikke mange minuttene før han sto i 4-3 og kunne melde at ammunisjonen var kommet.
- Nå er det bare å skyte i vei, sa han til meg idet han forsvant krumbøyd nedover bakken.
Og soldatene ladet om og skjøt igjen. Klokken 2137 har skytingen dabbet noe av, men plutselig blir to PPKer beskutt på nytt, og området blir lagt under ild fra våre styrker.
Nå ringte også major Haddad til vårt hovedkvarter og tilbød sin assistanse. Det ble høflig avslått, men Haddad skjøt likevel opp en serie lysraketter over området. Vi skulle iallfall se hva vi skjøt på, mente han.
Mens jeg satt på haugen ved 4-3 sammen med løytnant Wang ropte kaptein Nygaard på meg: - Løytnant Jevne. Herover. Vi skal kjøre.
- Men de skyter jo, for pokker, var mitt umiddelbare svar. Jeg hadde svært liten lyst til å springe nedover mot bilen mens kulene sang rundt oss.
- Kom!
Javel. Det gikk kast i kast nedover, men jeg kom da helskinnet frem til bilen.
Full gass igjen. Nå kjørte vi mot Kaoukaba, hvor oberst Aabrek ville ha en prat med den lokale PLO-lederen. Vedkommende sto ved veisperringen da vi kom, og obersten spurte hva i all verden dette var for noe.
- Det er ikke vi som skyter, svarte PLO-lederen.
- Vi ville sette svært stor pris på, sa obersten rolig, men noe dirrende i stemmen, - at dere finner ut hvem som skyter. Og i mellomtiden skal vi stoppe skytingen fra våre stillinger, slik at De trygt kan gå ned i lunden og undersøke saken.
 
PLO-mannen takket og forsvant ut i mørket. Det kom nok en salve fra lunden, men den ble ikke besvart fra våre stillinger. Vi ventet i en og en halv time før PLO-mannen kom tilbake og avga forklaring.
- Sir. Det var ikke våre som skjøt, men en fraksjon av PLO som styres fra Irak.
- Javel. Og vil skytingen stoppe?
- Sir. Vi har arrestert tre mann fra denne fraksjonen, og vi lover at det skal bli en stille natt.
- Mange takk, det setter jeg pris på. God natt, sa obersten, og vi kunne forlate stedet.
Det gikk en sterk og klar pressemelding hjem den natten klokken 2, men hva som skjedde med meldingen hjemme, er usikkert. Det som ble sagt på radioen og gjengitt i avisene, var tynne saker, til tross for at det i meldingen vår fremgikk at dette var den alvorligste skyteepisoden nordmennene hadde vært ute for hittil.
På et møte neste dag med en PLO-leder fra Beirut, beklaget vedkommende skytingen. På spørsmål fra obersten om noen ble såret eller drept hos PLO, ble det svart benektende. - Men dere behøvde vel ikke å skyte hesten vår! sa PLOmannen.
 
Det er riktig at hesten ble truffet. Den knakk forover etter en skuddsalve og fikk en brå død. Den ble liggende med frembena i kryss og var et litt pussig skue. Men det var hesten PLO hentet vann med, og saken ble ansett som alvorlig.
 
Obersten snudde seg mot meg og flirte: - Det er da også de underligste ting de kommer trekkende med.
Møtet endte iallfall med at PLO lovet å forholde seg i ro.
 
Den kvelden ble det avfyrt 1700 skudd fra våre 12,7 mm mitraljøser, 2 500 skudd fra 7,62-mitraljøsen og 1000 skudd fra AG3. Det var litt av en salve.
 
Om de trengte det eller ikke, fikk ihvertfall soldatene denne kvelden en viss utløsning for det stadige presset de var under i disse vanskelige månedene. Geværkompaniene lå natt etter natt og ventet på at noe skulle skje.
 
Den 22. august fikk de løsnet på nervene.
Fire-fem uker igjen av tjenesten, og vi kunne pakke sammen.
 
Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.
 
 
Sist oppdatert:20.07.2011 19.17.52
  

Kilde: libanon.norvetnet.no