Når julikrigen i Libanon var et faktum tok veteraner på Veterannett initativ til en kronerulling for å hjelpe sivilbefolkningen i områdene der hvor nordmenn tjenestegjorde i UNIFIL. Det ble sendt nedover akutt nødhjelp i en tidlig fase, og her følger første del av en rapport om det videre arbeidet.
Av Asgeir Dahlen
Mål for turen
Da vi dro nedover 3. desember 2006 for å være nesten sju uker i Libanon, var det for å prøve å yte litt bistand til enkelte libanesiske organisasjoner og enkeltpersoner der det var et tydelig behov tilstede for å hjelpe. Det var ikke all verdens av midler man hadde med seg, men 8.911 USD som var samlet inn over Norvetnet ville komme godt med for å kjøpe materiell til enkelte organisasjoner som selv drev med humanitært arbeid. Koordineringsgruppen hadde enstemmig besluttet at Libanesisk Røde Kors i området i og rundt vår gamle bataljonsteig ville være et aktuelt hjelpeområde.
Etter ankomst og en del undersøkelser ble det fort klart at det var mange hjelpeorganisasjoner, både innenlandske og utenlandske, som var i full aktivitet i det sørøstre hjørnet av Libanon. Kanskje for mange organisasjoner vil enkelte kunne si i ettertid……
Det var satt opp diverse lister over ”verdig trengende” av forskjellige grupperinger, lag, organisasjoner og de enkelte kommuner ut fra flere kriterier;
- Etnisk tilhørighet
- Religiøs tilhørighet
- Politisk tilhørighet
- Kommunestyrenes subjektive mening
- Røde Kors lokalt
Dette medførte at ”noen” fikk alt for mye, mens noen få som virkelig trengte den ekstra hjelpen etter at direkte nødshjelp var fordelt, ikke fikk noe som helst. Det ble i alle fall en skjevfordeling både i nødsarbeidet i de tidligere fasene etter at konflikten var avsluttet og i det videre arbeidet med humanitær hjelp som diverse hjelpeorganisasjoner utførte. Da vi var der nede i andre halvdel av september så var mye av det humanitære arbeidet ikke kommet skikkelig i gang, men dette hadde bedret seg når vi kom ned 4. desember i fjor.
Underveis i dette planleggingsarbeidet som vi utførte så ble vi klar over at det ville være for farlig å gå inn med hjelp til enkeltpersoner i forskjellige landsbyer rundt i gamle Norbatt AO. Det var ingen tvil om at vi måtte konsentrere vår bruk av midler opp mot andre organisasjoner som hadde stor troverdighet i befolkningen som de skulle betjene eller hadde gode prosjekter opp mot barn og ungdom. Hvis man kom over ”enkelttilfeller” som trengte litt hjelp så ville dette være unntaket…..
Foto: Asgeir Dahlen. Vinter i Ebel es Saqi
Resultater av humanitær hjelp
Etter en stund begynte dette arbeidet som frivillige organisasjoner utførte å gi seg ”rare utslag” blant folk og forskjellige grupperinger i de enkelte landsbyer. Folk hadde begynt å ta det som en selvfølge at de skulle ha hjelp. Var det noen som følte at de ikke fikk det de etter noen måneder med nødhjelp hadde blitt vant med å motta, så kom truslene om både å tenne på bilen til de som utførte dette hjelpearbeidet, ta kontakt med ”kjenninger” innen AMAL eller Hisbollah for å få litt makt bak kravet eler regelrett trusler om å drepe den/de som utførte arbeidet. Jeg vil nevne noen av de groveste tilfellene og det første tilfellet har blitt offisielt så der nevnes både sted og navn på involverte.
Mayor i Ferdiss
Ranja fra Hasbaiya som er leder for ungdomsarbeidet i Hasbaiya Røde Kors var en av støttespillerne som Røde Kors fra Frankrike brukte i sin utlevering av artikler så som ovner, pledd, bleier og dieselkort til trengende ut fra lister som var satt opp. Hun ble fortalt av flere at den Røde Kors ambulansen som hun brukte ville bli satt fyr på hvis hun ikke kom med varer også til de i Ferdiss. Senere ble hun truet på livet av Mayor’en i Ferdiss hvis de ikke øyeblikkelig kom med like mange artikler/varer som de hadde fått i andre landsbyer som var mye hardere skadd enn Ferdiss.
Dette forholdet var så grovt i og med at det var en offentlighetsperson som hadde framsatt truslene at Hasbaiya Røde Kors tok dette opp skriftlig med Innenriksministeren og hans departement. Det siste i saken var at Mayor’en i Ferdiss ville bli innkalt til avhør for å forklare seg enten i Saida eller i Beirut.
Fransk Røde Kors
Denne organisasjonen var representert i sør med kontor i Nabatiye og Louis Assi er ansatt der som Field Officer. Dette gjorde vårt arbeid litt vanskeligere, men samtidig fikk jeg vite mye om det som foregikk ute i de mange landsbyene i sør. Alle disse opplysningene gjorde at jeg veldig snart fant ut at det kunne være skadelig for helsa, ja, enda verre, å drive humanitært arbeid på egen hånd.
Foto: Asgeir Dahlen. Personell fra franske Røde Kors og Louis (th)
Hendelsen i landsbyen sør for Jezzine
Her hadde landsbyledelsen gitt inn oversikt over 16 familier som trengte hjelp. Ved fremmøte for å få utlevert det vanlige til disse folkene som var ført opp ble det også tatt kontakt med Mayor i landsbyen. Han var utdannet lege fra Frankrike og gift med en fransk kvinne som også var lege. Med andre ord ikke noe fattiglem, men en høyt respektert mann i landsbyen.
Det første han sa var at det ville være alt for få familier som ville få hjelp. På forespørsel om hva han mente, så svarte han at det var mange flere enn 16 familier som trengte hjelp. På spørsmål om hvorfor da ikke flere var ført opp når forespørselen kom, så var svaret at da trodde man ikke at det ville bli noen hjelp til landsbyen. Kort fortalt så var det nesten ikke skader i landsbyen etter konflikten og de hadde mottatt nødhjelp i de innledende faser av hjelpearbeidet.
Han ble da fortalt at fransk Røde Kors måtte forholde seg til de lister som var satt opp og at det som ellers var med på kjøretøyene skulle til nabolandsbyen hvor det var flere og større skader på husene. Ledelsen dro videre til neste landsby og lokalt Røde Kors ble igjen for å dele ut til de 16 aktuelle familiene. Mens dette pågikk så dukket Mayor og lege opp og nå med en liste over 32 andre familier som han mente trengte hjelp. Han fikk overtalt den Røde Kors kvinnen som ledet utleveringen at han hadde snakket med lederne og at alt var avklart og greit, hun skulle bare beordre folkene sine til å levere ut som han hadde fått tilsagn om. Nå er det jo slik at autoriteter der nede dessverre blir trodd på deres ord og det uten at man undersøker om det er sant.
I nabolandsbyen var det 46 familier som skulle ha materiell ut fra innsendte lister, så det var materiell nok og hun sørget for å få levert ut slik hun trodde at det var avtalt. Det ble rimelig stor oppstandelse og høylytt snakk når dette kom for en dag. Kort fortalt så ble de av Louis foretatt undersøkelser om hvem disse 32 familiene var og hvorfor de var før opp. Mistanken som Louis hadde var berettiget, det var tjukke slekta til Mayor og lege i landsbyen. Louis fikk den franske lederen med på at de skulle kjøre innom han med 2 jobber i landsbyen og vel ankommet så sa Louis at nå var det ikke bare to stillinger han hadde, men også den tredje. Legen og landsbyens Mayor forstod ikke den og spurte hva Louis mente, hvorpå Louis svarte at i våre øyne så er du nå også landsbyens løgner og han skulle personlig fortelle alle om hans nye profesjon. Etter denne kraftsalven gikk Louis og slamret døren etter seg.
Da jeg i ettertid spurte han om hvorfor, så var svaret veldig greit. De kunne ikke gjøre om utdelingen som var utført og de hadde ikke andre måter å få frem budskapet om hans løgner på enn å fortelle han det direkte og at alle ville få vite om det……
Hendelsen i landsbyen vest for Kfar Kila
Denne hendelsen er av politisk art og viste litt for tydelig at Hisbollah hele tiden talte med to tunger og var veldig lite interessert i at sannheten om det som foregikk av nødsarbeid skulle komme ut blant folket da det ville sette disse ”autoritetspersonene” i Hisbollah i et dårlig lys.
Alt nøds- og hjelpearbeid fra de europeiske landene ble koordinert av ECHO som er EU sitt kontroll- og koordineringsorgan for den hjelp som er besluttet at medlemsstatene skal gi i et spesifikt område. Dette er de samme personer fra libanesiske landsbyledelser ikke fullt ut klar over hvordan det fungerer. Derfor så har de lett for å rote det til med løgner om hvem som yter nødhjelp, og spesielt de av Mayor’ene som også var høyt oppe i Hisbollah sitt ledelsessystem gikk i denne fella både titt og ofte.
En dag de fra fransk Røde kors kjørte gjennom landsbyen det gjelder og skulle til en annen så ble de stoppet på torget av en folkemengde som demonstrerte for at de også skulle få humanitær hjelp fra det offentlige eller en vestlig hjelpeorganisasjon. Nå skal det sies at de fra den franske delegasjonen var klar over at denne landsbyen hadde fått hjelp fra belgisk Røde Kors, men at varene var på forlangende av landsbyens Mayor blitt levert på kvelden og til kommunens egne lager. Mistanken var derfor sterk om at denne hjelpen ikke hadde kommet frem til de den var tiltenkt !!!!
Når den franske lederen med Louis som tolk ville snakke med folket og Mayor’en i landsbyen samlet der ute på torget, så slo han om og sa at det ville ikke bli aktuelt, her skulle det snakkes om dette inne på hans kontor og med bare Hisbollah folk tilstede. De ble med inn og forklarte at de visste at det var gitt nødhjelp til landsbyen og kanskje bare han og de andre som var sammen med han visste hvor denne nødhjelpen var blitt av. Mange bortforklaringer og mer og mer høylytt ordbruk fra Hisbollah folkets side.
Foto: Asgeir Dahlen. Lokale Røde Kors personell
Når Røde Kors folkene kom ut så klarte ikke Louis å dy seg, men fortalte med høy stemme at det var gitt nødhjelp til landsbyen og folket måtte spørre Mayor og Hisbollah hvor alt hadde blitt av……
Jeg sa til Louis i ettertid at det var ikke det lureste han hadde gjort, men fikk til svar at det var nå så mange kritiske røster til det som Hisbollah hadde gjort og fortsatt hold på med at en stemme ekstra i dette koret hadde ingen stor betydning. Kanskje kunne det bidra ytterligere til at folket selv tok et oppgjør med det politiske partiet Hisbollah.
Fortsetter i neste artikkel……
