Når julikrigen i Libanon var et faktum tok veteraner på Veterannett initativ til en kronerulling for å hjelpe sivilbefolkningen i områdene der hvor nordmenn tjenestegjorde i UNIFIL. Det ble sendt nedover akutt nødhjelp i en tidlig fase, og her følger andre del av en rapport om det videre arbeidet.
Av Asgeir Dahlen
Bruk av innsamlede midler
Vi ble enige med Louis at det beste ville være å konsentrere innsatsen vår mot de Røde Kors sentrene som var godt etablert og utbygd i og rundt vårt tidligere område. Nede i Tibnine og Qana var det ikke helsemessig forsvarlig engang å tenke på å dra ut for å hjelpe. Det var nok av problemer for store, velorganiserte hjelpeorganisasjoner i de områdene om ikke enkeltpersoner skulle inn og ”risikere” livet for å hjelpe disse folkene i de shiamuslimske områdene.
Ut fra dette ble det Hasbaiya, Marjayoun og Chebaa som var aktuelle samarbeidspartnere. Alle er store og forholdsvis veldrevne ut fra Røde Kors prinsippene og alle var egentlig jevngode i utførelse og organisasjon. Hasbaiya som drusisk, Chebaa som sunni og Marjayoun som kristen, noe som ga en god spredning med tanke på religiøs tilhørighet. Alle tre hevdet også hårdnakket at de hjalp alle uansett under konflikten i fjor sommer. Jeg fant ikke noen opplysninger fra noe hold som motsa dette.
Røde Kors avdeling Chebaa
Røde Kors avdeling Hasbaya
Røde Kors avdeling Marjayoun
Etter samtaler med Røde Kors folk om behov så ble vi enige om at vi ville kjøpe medisiner av diverse slag som en hjelp til disse lokallagene. Under disse samtalene kom det frem at de hadde frivillige leger som tok i mot syke, både barn, voksne og eldre for undersøkelse på gratis basis. Medisiner hadde ikke lokallagene noe særlig av, så det var ikke så mye for legene å dele ut. Da var de lutfattige nesten like langt, de visste hva som feilet dem, men hadde ikke råd til medisinen som ville lindre eller gjøre dem friske.
Listen ble som følger;
- Medisiner for barn
- Medisiner og diverse salver/kremer for eldre
- Bandasjemateriell
- Salver og bandasjer for brannsår
Hovedvekten ble lagt på de to første typer av artikler. Vi fikk bestilt for 1000 USD til hver av disse tre stedene. Varene ble bestilt hos den lokale medisingrossisten i Hasbaiya og han skulle få dette pakket i tre like store partier. Som vanlig ble dette ”noe” forsinket så vi måtte hente det en mørk og kald desemberkveld klokken halv ti, faktisk den 22. desember 2006.
På veien tilbake til der vi skulle oppbevare disse varene til det var klart for utlevering så kom det en stor, mørk pick up opp på siden av oss, lyste inn i bilen og den kjørte forbi. Vi så at den hadde offisielle skilter. Folk inne i bilen signaliserte at vi skulle stoppe og Louis svingte inn til veikanten og ventet. Jeg var ikke redd for at det skulle være landeveisrøvere, men man kunne jo aldri vite for sikkert. Det var uniformerte folk og Louis sa at det var fra det lokale toll- og avgiftspolitiet. Vi hadde alt i orden med fakturaer fra et offisielt medisinaldepot og alt skulle være en enkel sak, trodde vi.
Vi ble ganske så snart ”beskyldt” for smugling av medisiner og unndragelse av VAT (moms) som er på 10 % for alle varer og tjenester. Etter en lengre samtale hvor Louis nektet å akseptere det de egenlig var ute etter, ble vi fortalt at vi ble tatt med inn til stasjonen deres i Marjayoun og satt i varetekt. En av disse ”røverne” sa til meg før vi kjørte i deres varetekt at dette var drittmedisin som var ”no good” og at vi lå an til skikkelige problemer. Vel fremme der fortsatte munnhuggeriet mellom Louis og disse politifolkene. Vi måtte inn på politistasjonen og der fikk vi god behandling med traktering av kjeks og valget mellom te eller kaffe. Vi valgte kaffe da vi skjønte at dette ville ta litt tid.
Enkelte politifolk plukket ut medisiner som de fortalte sjefen på stasjonen at de ville ta med til hospitalet i Nabatiye for å få en faguttalelse og bekreftet ”kvaliteten” av. Slik dette nå foregikk så begynte jeg å ane at det var mer som lå bakom det som skjedde enn en liten kontroll av varebeholdning opp mot salgspapirer.
I en bisetning kan jeg fortelle at Louis ”mistet” en av sine aller beste venner den kvelden da han beskyldte Louis for å ha begynt med smugling og han hadde ikke trodd at Louis kunne falle så dypt. Vi ble sittende i nesten 2 timer før de kom tilbake med medisinen og da var alt plutselig så veldig greit. Men mye av det som hadde foregått kom frem i de kommende dagene gjennom mine samtaler med andre som hadde sine kontakter innad i politiet og ellers.
Denne gjengen var på evig søken etter alt og alle for å få seg en bestikkelse. De lykkes i 9 av 10 tilfeller, men verken Louis eller jeg var villig til å betale ”bakshish” selv om det da kunne ta lang tid før vi kunne gå som ”frie menn” fra deres griske pengeklo. Jo mer jeg grov i denne saken, dess mer skremt ble jeg. I og med at Louis ikke bestakk dem der og da på landeveien, så hadde de ikke noe annet valg enn å ta oss med inn til stasjonen sin for å ikke tape ansikt. Men da måtte de rapportere dette til høyere myndighet. Underveis, mens vi satt og ventet så kom det flere ganger frem at vi skulle jo ha ”betalt” litt for å slippe noe bry.
Den medisinen de tok med seg i hovedsak, var produsert i Libanon og var derfor ikke påsatt dette sølvfargede hologrammet som all importert medisin må ha påklebet for å vise at den var lovlig innført og at 10 % VAT var betalt til staten. Det at forholdet var rapportert inn så politiobersten i området var informert om det som skjedde, gjorde at de shiamuslimske politimennene måtte gå videre i sin ”tullete” undersøkelse av denne i utgangspunktet lovlige medisinen som var produsert i Libanon. Jeg fikk vite at de muslimske politifolkene ”skyldte” de kristne politifolkene en eller flere tjenester og det var med på å få dette såpass snart avgjort denne kvelden.
Da politiobersten (kristen) fikk høre at mesteparten av den medisinen vi hadde kjøpt var merket med dette hologrammerket, så kunne han ikke gjøre annet enn å beordre politimennene om å la oss gå. Det verste var at neste dag så ringte en av disse ”røverne” Louis og fortalte at han burde ha betalt dem litt da vi ble stoppet kvelden før, i alle fall 100 USD når vi hadde så mye medisiner med oss. Louis ble fly forbannet og sa at nå var det nok, en gang til så ville han ta dette opp med sine ”kontakter” og da kunne det tenkes at det ble både slutt og omplassering for enkelte….
Bare det at Louis ble oppringt i ettertid i forbindelse med denne saken, er skremmende….
Jeg informerte Ambassadekontoret i Beirut, blant andre med en E-mail om det som hadde skjedd og fikk et hyggelig svar tilbake i mellomjulen fra Martin Yttervik som er Charges D’affaires ved ambassaden.
Ellers så fikk jeg høre om mange slike eksempler hvor disse politifolkene hadde stoppet næringsdrivende og fått litt for å la dem kjøre videre uten å oppholde dem for lenge ved litt smøring i form av penger eller varer fra lasten. Vi snakker her om lovlige, legalt anskaffet salgsvarer. I mine øyne er disse personene i klartekst uniformerte landeveisrøvere som plyndrer alt og alle som ikke vil eller kan bli oppholdt i timevis.
Ut fra alt som kom frem i disse dagene av historier fra nødhjelpsarbeid og annet humanitært arbeid som ble utført i Sør-Libanon, samt det vi selv hadde opplevd, så styrket det oss i troen på at vi måtte holde oss til sporet med å bidra til lokalt Røde Kors og idealistiske organisasjoner som hadde program som dekket nyttige oppgaver og forhold for barn og ungdom samt tilfeller som rettet seg mot å hjelpe unge som bør ha best mulig start på sitt voksne liv.
Jeg fant slike forhold også, men det var vanskelig å finne konkrete opplysninger som man kunne stole på eller kunne få verifisert fra andre hold.
Fortsetter i neste artikkel……
DEL 3: http://www.norvetnet.no/dok/artikkel177.asp
DEL 2: http://www.norvetnet.no/dok/artikkel174.asp
DEL 1: http://www.norvetnet.no/dok/artikkel171.asp
