Fredag 13. juli 2001 reiste 12 veteraner til Korea etter innbydelse fra Den koreanske Veteran-organisasjonen.  Vi skulle være deres gjester i 6 dager i forbindelse med 50 års markering av Koreakrigen.  Det vi fikk oppleve var over all forventning. Et statsoverhode hadde neppe fått en flottere mottagelse enn vi fikk. Et interessent og rikholdig program var lagt opp.  Etter ei lang flyreise via Beijing landet vi i Seoul og ble losjert inn på et 3 stjernes hotell.

Av Tor Imislund
Koreaveteran

Egen buss for disse dagene var satt opp og merket på siden ”Krigsveteraner”, bare det vakte en viss oppsikt. Det hele startet opp med en høytidelig kransenedleggelse og røkelsesseremoni på den nationale æreskirkegård under full æresbevisning. Det var høytidelig der vi gikk opp mot det storslåtte minnesmerket, og hvor vi alle hadde den blå bereten og mørkeblå jakker med medaljer. Omvisningen inne i minnehallen ble en opplevelse i seg selv. Her sto navnene på de 102.000 som døde og de som aldri ble funnet igjen etter krigen inngravert.  I tillegg var det 5700 ukjente som var funnet. Stillheten rådet sammen med friske blomster over alt. Det var gripende og tankevekkende. Senere på dagen besøk på Gyung-bok Palasset.  Deretter besøk på National Medicel Center (Det skandinaviske undervisnings sykehuset) hvor dr. Doh.Jong-Oung viste oss rundt og samtidig ga oss en orientering om driften.. Sykehuset sto sentralt under krigen, men nå trengtes det vedlikehold. Midlene strakk ikke til så man ønsket et innspill fra Skandinavia i håp om å redde det. En håper på en samarbeids avtale med Rikshospitalet. Om ettermiddagen var det mottagelse i lokalene til den Skandinaviske klubben  som gjester hos lederen for den Skandinaviske Stiftelsen Mr. Yoo,Jae-Hung. Neste dag var det omvisning på Folkemuseet hvor en fikk innblikk i Koreansk historie og kultur. Her var det aktivitet, så vi fikk innblikk i gammel koreansk håndverk og levesett. Lunchen ble inntatt på en lokal restaurant med spennende retter.  Ettermiddagen hadde vi til egen disposisjon, så her var det muligheter for shopping. Neste dag fikk vi en briefing av Forsvarsledelsen og (UNC/USFK) (FN-kommandoen)  hvor vi fikk et innblikk i dagens situasjon.  Sener var det var et møte med innenriksministeren som ga oss en politisk orientering om Forsvaret.

Her marsjerer vi opp mot krigsmuseet med æresvakter, militærmusikk, og æreskompanier i bakgrunnen

Et av høydepunktene var vel turen med politi eskorte til Forsvarsdepartementet hvor vi fikk en briefing av Forsvarssjefen, for deretter besøket på Koreas forsvarsmuseum.  Her sto det   oppstilt (paradeavdelinger) ca. 200 mann fra alle forsvarsgrener og ønsket oss velkommen med orkester og all den pomp og prakt det innebærer.  Det var et stor øyeblikk da vi 12 med følge defilerte forbi disse. Utenfor hovedinngangen sto det en liten gruppe ungdommer 15-20 stk. som reiste seg og ga oss stående applaus da vi passerte.  Det var stort. I inngangshallen til museet sto det en stor tromme som Eva Løken Svåsand (87) og Nils Steen Egelien slo 3 slag på. Lyden drønnet gjennom museet og slagene symboliserte ønsket om fred.  Derpå gikk ferden til Krigsmuseet, som var realistisk bygget opp.  Her ble krigen i sin gru vist i montere med soldater og krigsmaskiner i full størrelse.  Simulatorer for både fly og en destoyer ga en følelse av å være midt oppe i det hele. Det var gjort mye med minnesmerker og museer for at slekten ikke skulle glemme historien.  Om kvelden var det en gedigen bankett på hotellet med utenriksminister Huh Kyoo-Yull som vert.  Her ble det. Medaljeutdeling og fotografering ledsaget av norsk musikk fra et en strykekvartett.

[Stort bilde] Første rekke fra v. Arvid Fjære, Ingrid Stafsnes Solberg, Eva Svåsand, Toril Langlete (ambasaden),Yoo,Jae-Hung (president i KWA) Nils Steen Egelien. Bakerst fra v. Tor Imislund, Helge Helganger, Cato Jacobsen, Gunnar Arnesen, Hogne Riisnæs,Frank H. Knudsen, Roar Matzow, Zacarias Backer

Dagen derpå gikk turen til Dongduchon hvor selve 50 års seremonien skule finne sted.  Her holdt man på å bygge et svært museum hvor Norge og Normash skulle få sin plass.  Vi hadde med oss en del gjenstander nedover til dette formål.  Den norske bautaen som var skjenket av de koreanske arbeiderne i Normash sto klar på sin plass utenfor museet.  Det var bygget opp et seremoni telt for å beskytte oss mot sola, hvor embetsmenn og en rekke høyt militære sjefer både fra Korea og USA var plassert. Her var det musikk fra et orkester, fedrelands sangene ble spilt, salutt og kransenedleggelse.  Det var taler til ære for Norge og oss veteraner ved general SHU Dong-Yull (viseformann i KWA), Toril Langlete fra Ambassaden og  Nils Steen Egelien  som talte på vegne av Veteranorganisasjonen her hjemme og roste det Koreanske folk for det de hadde fått til etter disse krigsårene.  Egelien overleverte så ordføreren i Dongduchon  det norske flagget som hadde berodd i Veteranforeningen, slik at det fikk sin plass der nede i det kommende Museet. Det hele ble avsluttet med lunch i museet arrangert av Den norske Ambassade og hvor det også ble overrekkelse av våre gaver til de forskjellige.

Nils Steen Egelien overekker det norske veteranflagget til borgermesteren i Dongdushon Bang Jae Hwan.

Så gikk turen opp  til det stedet hvor Normash hadde ligget. Vi var spente. Det var rart å stå på samme plassen som en gjorde for 48 år siden.  Det gamle velferdsbygget i leiren var tatt vare på og var nå et lite museum med gamle fotografier etc. fra den tiden.  Høyden og fjellene rundt leiren var kjente, men ellers hadde vegetasjonen, flomsikring og ny bebyggelse rundt om satt sitt preg på området.  Men rart var det å stå der på ny og føle  hvordan minnene kom tilbake og med en liten tåre i øyekroken.  Vi ble her alle tildelt en forseggjort minneplakett for deltagelse i Korea krigen av formannen i den Koreansk-Norske Vennskapsforeningen Gi-Mook Jang. Som fortalte at Norge hadde en stor plass i deres hjerter. Han hadde St. Olavsorden hengende på sin dress. Neste dag gikk ferden opp til Panmunjong, som er fremste utpost mot nord Korea.  Det er her forhandlingene mellom nord og sør stort sett har foregått.  Her var det strengt.  Vi fikk ikke benytte egen buss, men ble geleidet inn i sonen med spesialbuss og militæreskorte og alle ble avkrevet en skriftlig erklæring om at vi reiste på eget ansvar.  En fikk følelse av at det lå spenning i luften.  Vi fikk en interessent orientering om forholdene der oppe og hvor anspent alt var.  Det var snodig å stå på grensen med høytalerne fra nord ljomet mot en med musikk og propaganda om hvor fortreffelig det var i nord.  Vi beså minnesmerket tilegnet De forente Stater og hvor det var en utstilling av militært materiell som var benyttet under krigen. Dagen ble avsluttet i den Skandinaviske klubben på National Medicel Center hvor vi fikk en invitasjon til. Her var en del sentrale personer og leger til stede og på ny var det taler og gave over- rekkelser. Søndagen fikk vi ordnet et kirkebesøk og overvar gudstjenesten der.  Det var en vakker arbeidskirke.En menighet på ca. 100 var til stede sammen med et ungdomskor.  Det spesielle var at hjelpepresten hadde studert ved Menighetsfakultetet i Oslo og snakket en god del norsk.  En del av seremonien ble tilegnet oss veteraner og menigheten reiste seg og ga uttrykk for sin takk for det Norge hadde bidratt med.  Etterpå ble hele menigheten innbudt på kirkekaffe, som imidlertid viste seg å være full lunch til alle. En opplevelse i seg selv. Når en tenker tilbake på tiden da vi forlot Seoul, hvor det så å si ikke fantes et helt hus igjen, var det nå en total forandring.  Vi kom nå tilbake til en by på 10.5 mill. innbyggere.  Tar en med tettstedene rundt blir det 18 mill. En arkitektur som var hypermoderne på høyhusene.  Vi så ikke en personbil som var over 10 år gammel, noe som skyltes en god leasing ordning. De gamle ble solgt ut av landet.  Forbud mot bruk av bilhorn og trafikken gled smidig på de 4 felts kjørebanene.  Undergrunnsbane i 3 etasjer.  Rent overalt.  Ingen tyggegummi, papir biter eller tagging var å se.  En slo hardt ned med en gang på slike ting, fikk vi opplyst. Familie og skole var inne i bildet.  En annen ting som slo en var at den vanlige borger var blitt høyere på disse årene.  Dette var et resultat av at ernæringen som var blitt bedre ble det sagt. Men en ting begynte å bekymre de fleste, og det var skjevheten mellom antall kvinner og menn.  Det ble etter hvert født frem færre kvinner enn menn, slik at balanseforholdet ble skjevt.  Dette skyldes at det ble tatt flere aborter nå en tidligere. Drømmeturen til Korea og opplevelsen av takknemligheten som lå hos Koreanerne var stor. De koreanere vi kom i kontakt med kunne ikke skjønne at vi fra langt der oppe i nord hadde villet ofre våre liv, for at de der skulle få opprettholde demokratiet.  Over alt ble vi tatt i mot med åpne armer. Norge har et stort hjerte i Korea.  Det er imponerende hva en nasjon som lå helt nede har klart å få reist seg igjen på en så imponerende måte. Vi 12 veteraner som fikk være med på turen fikk en stor og uforglemmelig opplevelse.

Artikkelforfatteren Tor Imislund

Relaterte websider:

• http://www.koreanwar.org/
• http://www.korean-war.com/
• http://www.nor-miltids.com/NMT2001/nr1/enebakk.html
• http://www.norway.or.kr/