Den 9. mai 1978 kommer fem unge PLO-soldater ned til Tr2/Kp3s posisjon 4–10 i Kaoukaba. De ønsker å snakke med troppssjefen. Det er ikke godt å vite hvor en har disse karene, men stemningen denne dagen er god. Så lenge det varer. PLO har en gruppe på et dusin mann liggende i en posisjon i Norbatt AO her ved Kaoukaba: «Ørneredet» ligger i et hus øverst i landsbyen, som strekker seg oppover åssiden. Kontakten med PLO er for lengst opprettet. Bataljonsjefens parole er at det skal være løpende, upartisk kontakt med partene. Det er derfor nærmest daglig kontakt mellom nordmennene og palestinerne. De drikker te og tar en sigarett, skyter sågar på blink sammen – prøveskyter hverandres håndvåpen! Det er derfor verken unormalt eller foruroligende at palestinerne ber om en prat.
OVERFALT AV PLO Det kan ordnes. Lagfører Morten Lassen avtaler et møte kl. 1000. Men ingen palestinere kommer. Nordmennene venter; palestinernes forhold til tid er forholdsvis fleksibel. De kan fortsatt komme. Og så kommer de: En knapp time senere observeres 12 godt væpnede menn – palestinsk gerilja, fedayeen – på linje nordvest for landsbyen. De går i stilling bare 125 meter over Lassens lag. Med automatvåpen og RPGer er det åpenbart at de ikke er kommet for å prate. Uten forvarsel åpner de ild.
Nordmennene forsøker å stanse palestinerne – først med anrop, deretter med varselskudd over hodene på og til side for angriperne. Resultatløst. Kristoffer Hole fra Lesja sendes opp mot «Ørneredet» for å observere. Palestinerne retter ild også i den retningen, og fenriken faller sammen, truffet av et rikosjett i venstre ankel. Han klarer ved egen hjelp å komme seg bort fra kampsonen. To palestinere kommer fram og beskyter fenrik Lassens lag fra 50 meters hold. De blir anropt, og bedt om å fjerne seg. Uten resultat. Flere skudd slår inn i sandsekkene som dekker nordmennene. Nå er det nok! Og ordrene klare: Kommer palestinerne innen et visst hold, skal FN-soldatene rydde området. Det er tillatt å besvare ilden – de er nødt til å stanse angrepet. Lassen griper selv MGen, venter til palestinerne er mindre enn femti meter fra posisjonen – og besvarer ilden. Tre nye geriljasoldater observeres ovenfor lagsstillingen, og troppssjef Petter Kjendlie beordrer rettet ildgiving: «Skyt dem!» er løytnantens klare ordre. Det skytes – og den palestinske beskytingen avtar. Nordmennene forsterker stillingen med Carl Gustav og MG. Kanongjengen går i stilling og avfyrer på ordre to skudd mot ett av de palestinske stillingsområdene, bare tretti meter unna. «Begge skuddene traff,» fastslår løytnant Kjendlie etterpå i sin rapport. «Forsterkningene fikk fotfeste på sydvestsiden av «Ørneredet» og kanongjengen fulgte etter. De ble gitt stillinger og hele tiden ble det skutt ifra flere kanter. Ilden ble besvart ifra oss, men alle skjøt kontrollert og kun på mål som var farlige.»79 Palestinerne setter inn et nytt støt, fra flere kanter, og Kjendlie er ikke i tvil om at angrepet er godt planlagt. På det nærmeste er palestinere og nordmenn bare 20–30 meter fra hverandre.
Fra Marjayoun ringer major Haddad. Han tilbyr seg å delta – på Norbatts side! Bataljonsledelsen takker nei. Nordmennene får derimot inn egne forsterkninger. Det er på tide. Fra Kaoukaba ser kompanisjef Tor Løset til sin forskrekkelse fem lastebiler med palestinske fedayeen komme. De 20–30 soldatene har bl.a. med seg rekylfrie kanoner. Samtidig er norske PPKer med mitraljøser underveis. Sammenstøtet er allerede alvorlig – det ser ut til å bli enda verre. Løset ser etter en forhandlingsutvei. Kjendlie får seks mann til og mer våpen – og går i posisjon. Også lenger framover. Korporal Gunnar Rogstad er en av de frivillige som har meldt seg for å holde Kaoukaba. Nå åler han seg framover. Kulene slår ned rundt ham – men uten å treffe.
POSISJONEN STORMET
Et lag palestinere stormer mot «Ørneredet» – og overrumpler nordmennene. Men de gjenvinner raskt fatningen – og en 84 mm granat fyres av mot geriljaen. Den treffer; flere palestinere faller om. Andre returnerer ilden. En ny 84 mm avfyres. Treff igjen. De overlevende palestinerne trekker seg tilbake. Tre av dem er nå kun femten meter fra den norske stillingen. Palestinerne får forsterkninger, og regrupperer – og skyter panservernraketter mot nordmennene. Men heldigvis – de skyter dårlig. Skuddvekslingen fortsetter: FN-soldatene besvarer ild som rettes mot dem, men bare det. Kjendlie beordrer flere ganger at ilden skal holdes, men kampene blusser stadig opp igjen.80 Over radioen får Kjendlie så melding om at forhandlinger har ført til avtale om våpenstillstand. Ildstans beordres – etter flere timers sammenhengende strid. Løytnanten vifter prøvende med den blå bereten; ingen skyter. Han går fram og treffer fem palestinere, bare 60 meter foran egen stilling; PLO-soldatene er framme for å hente en av sine falne. Kjendlie treffer en av de lokale PLO-lederne, som rekker ham hånden: «Hello, how are you. Det var en meget god kamp.