I samfunnet er det økende forståelse for at vi muligens sender våre soldater ut i krig. Debatten går, i fremste rekke står en katolsk mor med professorat og svinger penn og bannbulle; ”Nok babyspråk – krig er krig”. Usikkerheten er stor, dette rokker ved etablerte sannheter om våre fredelige soldater. I trygg avstand fra trefningene i spaltene står forsvarets offiserer, øvrige ansatte og alles arbeidstakerorganisasjoner på tilskuerplass… Tidvis stiger en enkeltperson ut av gruppen – som regel en general, og gir sitt bidrag. Debatten kommer til å bli langvarig før vi kan se noen effekt i målet, og tilskuerne må i ilden.

 

 

For det første, Forsvaret var selv med på å skape det særs fredsæle bildet av norske utenlandssoldater som kamuflerte sosialarbeidere. Og bildet er seiglivet, som eksempelvis påpekt av Janne Haaland Matlary er overskriftene ved reportasjer om norske soldater ofte problematiserende når de beretter om konsekvensene av soldatens jobb. Og overskrifter skal snakke til oss som leser og gjenspeiler derfor samfunnets holdninger. Den reelle og antatte virkelighet kolliderer, vi liker ikke spriket og underbevisstheten melder at noe bør endres. Fortrinnsvis ikke våre antakelser, det er jo mest makelig.
At Forsvaret tidvis i dagens situasjon faller for fristelsen til å lage flere reportasjer fra brønnboring eller utdeling av skolebøker på en pikeskole får så være. Det er en del av styrkens virkelighet, men motvirker frigjøringen fra samfunnets etablerte soldatbilde. Forsvaret må derfor selv frigjøre seg – muligens mest fra sine antakelser om hva som er ”god omtale”. En kritisk debatt om Forsvarets innsats er nå god omtale, gitt at den gir leseren grunnlag for refleksjon.

 

For det andre, det er intet vanlig yrkesvalg å bli soldat. Alle som kom hjem fra Libanon og hadde vært med på trefninger – de måtte forholde seg til et stort gap mellom sin erfarte virkelighet og den antatte virkelighet i omgivelsene. Det er et paradoks at å krige for nasjonen i etterkant kan gjøre det vanskelig å være dets borger. For det er krigsveteran soldaten er når han går ned flytrappen på Gardermoen etter tjeneste i Afghanistan og skal tilbake til samfunnet han dro fra. Det er også et moment som taler for at vi må få mer samsvar mellom reell og samfunnets antatte virkelighet om våre soldater i utlandet. Forsvarets verdigrunnlag og det operative sjefsansvaret mener jeg bør stå så sterkt at det ikke er knyttet opp til den enkeltes posisjon, men person. Derfor har faktisk hver enkelt offiser et personlig og moralsk medansvar for å sørge for at soldaten etter sin tjeneste opplever en god mottakelse og ivaretakelse i samfunnet han går tilbake til i tråd med sjefsansvarets ”… og ta vare på dine menn”.

 

For det tredje, profesjonsidentitet er i vinden i Forsvaret. Jeg er glad for utviklingen – en går et trinn videre enn å fokusere på kunnskap. Men hvor langt har en kommet, og hvordan er profesjonsidentiteten tenkt bygd opp? Fordrer ikke identitetsbygging refleksjon, debatt og mer enn å lese direktiv og samtale med andre i samme yrke og samme bakgrunn? Kanskje en bør invitere opponenter til å delta? Bør man også inkludere relasjonen Forsvaret - samfunnet i denne prosessen? Jeg mener spørsmålene svarer seg selv, offiserene må gå ut av tilskuerrollen i den pågående debatten og framdyrke sin profesjonsidentitet i det offentlige rom.

Samfunnet må igjennom en lærings- og bevisstgjøringsprosess. Uten et bedre samsvar mellom antatt og reell virkelighet vil samfunnet på ett eller annet tidspunkt bli alvorlig bekymret når krigens resultater innhenter oss. Og dine soldatkollegers returnering til og ivaretakelse av samfunnet, som i utgangspunktet har sine utfordringer, vanskeliggjøres ytterligere.
Derfor kan dere ikke lenger være tilskuere, dere må bidra i å bevisstgjøre samfunnet dere tjener på hva samfunnets valg innebærer i alle sine mulige konsekvenser.