- noen tanker om konflikthåndtering.  Som barn og unge ville vi ha enkle løsninger, fordi det var trygt og godt. Som voksne vet vi derimot at enkle løsninger oftest er utopi, og at håndtering av mennesker er noe av det mest utfordrende i livet. Vi skal mestre oss selv, vår egen familie, våre kolleger, våre forretningsforbindelser, våre venner, og andre vi er i kontakt med. Utfordringer vet vi vil komme på alle disse områdene fordi vi allerede har hatt mange.

Av «FN-Veteran»

Hvordan kan ens egen håndteringsevne av private/personlige konflikter ha noe å si for håndtering av konflikter i reelle situasjoner? Er det slik at man ukritisk opptar holdningene som ligger i offentlige vedtatte metoder for konfliktløsning og maktbruk, i det man tar på seg uniform og personlig utrustning?

Jeg ønsker å overføre problemstillingen til politi og forsvar. De har hver seg sine egne operasjonsgrunnlag, og dermed ulike metoder for håndtering av konflikter. Forsvaret vil operere på sin måte i krigsområder, mens politiet har sine metoder i det daglige. Men mange av utfordringene er svært like, særlig ettersom forsvaret nå er mer innrettet på arbeid i lavintensive konfliktområder enn i større operasjonsteatre. Etter at Norge ikke lenger har en sterk og umiddelbar trussel fra nærliggende områder har doktrinen blitt endret. Og i dag satses det på færre folk, høy mobilitet og bedre trening/utstyr. Slik kan man raskt sette inn militære styrker for å forsøke og løse problemer.

Enkelte små avdelinger i både politi og forsvar er svært mye mer profesjonelle enn andre, og mer bevisste på hvordan nettopp de skal løse vanskelige oppdrag. Andre avdelinger vil gjerne være profesjonelle, men kan ikke oppnå dette fordi de ofte mangler både riktig trening og treningsmengde. Med trening mener jeg både evne til håndtering av konflikter og operativ trening. Denne problemstillingen kan enkelt overføres til våre egne liv - vi er alle gode på det vi gjør mye av og trekker erfaringer på.

Gjennom livet har jeg iblant møtt på profesjonelle fra både politi og forsvar, i reelle situasjoner og i øvingssammenheng. Mitt inntrykk er at de profesjonelle ikke lar sine egne følelser påvirke konfliktsituasjoner slik at spenningsnivået økes og muligheten for katastrofe blir reell.

De er det jeg vil kalle de ekte krigerne, som både har store ressurser for bruk av makt og god forståelse for hva de faktisk holder på med. En ekte kriger er villig til å bruke makt - samtidig som han er fullt ut bevisst på hva dette vil ha å si for ham senere i livet. En profesjonell med hode og hjerte på rett plass ønsker ikke å bidra til konflikt eller øke spenningen i den. Han vet at konflikten er vanskelig nok som den er og vil strekke seg langt for å løse sin del av den på best mulig måte. En profesjonell kriger trenger ikke å "tøffe seg" for noen, han vet hvem han er og hva han gjør. Han kjemper for det han tror på, og er villig til å betale den høyeste prisen. Det siste er essensielt.

Hva kan vi lære av de ekte krigerne i både politi og forsvar? Er de flinkere til å håndtere mennesker og konfliktsituasjoner? Ut i fra det jeg har opplevd er svaret ja, fordi alle som er gode på noe bare bruker en nøye avpasset mengde med kraft og ressurser for å nå målene. De har bevissthet på konsekvensene av å følge harde ordrer fordi de har tenkt dem nøye igjennom før de får dem, og har vært ute så mange vinternetter at de vet hvem de er. Og det skal de ha respekt for.

Hvem bør de inspirere, og på hvilken måte? De bør vel inspirere sine egne organisasjoner, slik at de mindre profesjonelle blir mer profesjonelle. Slik at spenningsnivået i konfliktsituasjoner ikke økes som følge av mangel på profesjonalitet. Slik at man unngår innøvd overreaksjon hos de som har ansvar for å håndtere konflikter - enten individuelt eller i gruppe.

Mange av oss som har jobbet i krigsområder vet at det man øver på her hjemme og det som faktisk foregår i dem oftest er to ulike verdener. Og mange av oss som føler en forbindelse til det vi har gjort og de vi jobbet sammen med ønsker vi skal være like flinke til å håndtere vanskelige situasjoner her hjemme som ute. Fred har ingen garanti. Frykt, usikkerhet, og overreaksjoner i uprofesjonelle avdelinger er noe vi for enhver pris må unngå. Og det kan jeg si fordi jeg har hatt skarpladde våpen opp i ansiktet både her hjemme og ute, i hendene på både balanserte og helt ubalanserte personer. Da er det liksom ikke noe poeng med verken skriking, kjekkaseri, nedtellinger, eller ultimative krav.

Hold hodet kaldt, vær realister, kjenn konsekvensene. Se på de profesjonelle krigerne og lær av dem.

FN-veteran