- Nei jeg har ikke det, jeg har heller ikke glemt alle de som har gått opp noen av trappene med meg opp igjen fra det mørket jeg var i for snart 12 år siden. Men nettopp det at jeg har måttet kjempe hver eneste dag og vær eneste natt med min skade, som gjør at jeg nå har sett meg lei på denne ensrettete klagingen av en liten gruppe i veteranmiljøet på alt som de oppfatter som feil.

 

Da jeg begynte min kamp, og kampen for veteraners rettigheter i 2000 hadde vi ingenting av det vi ser i dag med FVT og lovpålagte rettigheter. Jeg og Anders Grindaker måtte nærmest tigge oss inn på møter med politikere og vi ble møtt med påstander om at det ikke var noen skadde veteraner i norge.

 

Da jeg sto fram med min historie i media så opplevde jeg at jeg ble latterliggjort og fikk nærmest beskjed om at jeg hadde meg selv å takke siden jeg reiste ut for forsvaret, og at jeg burde taklet de ting jeg har opplevd bedre en det jeg gjorde.

 

Jeg har brukt over 300 000 kroner av egen lomme de siste 10 årene, på reiser til møter og for å delta i debatter om veteransaken. For meg har veteransaken blitt en fulltidsjobb nettopp for at jeg synes dette er så viktig å få på plass. I dag opplever vi en annen virkelighet, og vi er på god vei til å få mye av de kampsakene vi startet med i mål.

 

Men det gjenstår enda noen viktige ting, og jeg ønsker at vi alle som er berørt av norges deltagelse i internasjonale militære opperasjoner skal arbeide konstruktivt med de problemene som gjenstår.
Spesielt gjelder det utfordringene innen pårørende og erstatningssakene, og få på plass en pansjon det går an å leve av.

 

Det er mange flere en oss som skal ha skryt for at vi i dag har en bedre hverdag en når vi startet, og det er nettopp gjennom det felles løftet som har bidratt til at vi i dag er kommet så langt som vi faktisk har gjort i disse sakene. Det er derimot et tankekors at så mange som har reelle hjelpebehov velger å ikke engasjere seg i de forskjellige foreningene eller gruppene som er i dag, og vi bør vel alle tenke igjennom hvorfor de fleste holder seg borte. Jeg tror det at man opplever disse diskusjonene og konfliktene som har preget arbeidet de siste årene som så lite konstruktivt at man ikke orker å engasjere seg, og jeg har hørt at veteraner sier at de føler at disse diskusjonene og pågående konfliktene gjør at de blir sykere.

 

Om man leker litt med tall og sier at ca 5 % av de vel 100 000 soldatene som har vert i intops siden 1945, har blitt skadet, så får vi et tall på 5000 skadde veteraner. Om vi sier at hver av disse har 4 pårørende så kommer man fram til at det er 20 000 pårørende som har behov for individuell oppfølging og hjelp.
Jeg personlig mener dette tallet på skadde er mye større, men som et argument i denne saken så bruker jeg disse tallene. Det betyr at de fleste som er skadet eller er pårørende til skadde, ikke er organisert i noe forbund eller grupper.

 

Dere har 40 medlemmer i deres gruppe og SIOPS og Warfog har vel ca 100 medlemmer har jeg fått opplyst, NVIO har ca 7200 medlemmer og NROF har ca 4000 medlemmer

 

Når det gjelder NVIO`s rolle hvor jeg er medlem, så treffer jeg ofte veteraner som sier de ikke vil være med i NVIO da de oppfatter det slik at forbundet ikke gjør nok for skadde veteraner. Samtidig møter jeg veteraner som sier de ikke vil være medlem for at det er for stort fokus på skadeproblematikken.
Dette er en utfordring som NVIO må ta alvorlig.

 

NVIO skal være et forbund som er for alle typer veteraner og gi de et tilbud uansett behov og ønsker.
Enten de er skadet eller bare ønsker å møte igjen andre de har tjenestegjort med.

 

Med vedvarende angrep på NVIO og Presidenten så hevder pårørendegruppen og andre grupperinger, at de sitter med fasiten til alle utfordringer som ligger i dagens veteran og pårørende arbeid, og dette er feil.
Du skriver i ditt siste innlegg at det handler om respekt og tillit. Og det er nettopp det jeg etterlyser i de tingene du og andre i en årrekke har skrevet gjennom flere leserinnlegg og åpne brev i aviser og innlegg andre steder. Når du kommer med uttalelser som: «om nokon må måke snø når mannen er ute i teneste er så sin sak» så reduserer du den redselen som tusenvis av pårørende har hver eneste dag for at noe skal hende i Afghanistan, og for at nettopp deres kjære skal bli såret eller drept, og da klarer jeg ikke å følge deg lenger.

 

I dag har vi en skilsmisseprosent på 80 % blant offiserer som ofte må reise i intops, og med hvilke rett har pårørendegruppen til FN og NATO veteraner å bagatellisere de påkjenningene de familiene opplever med å nærmest avvise de som ikke viktige?

 

Du skriver: «Pårørande si stemme skulle vere fri, og ikkje kontrollerast av veteranar». At man ønsket å få økonomisk støtte men ikke ville underlegge seg føringer fra landsmøte eller forbundsstyret er jo en av hovedgrunnene til at samarbeidet med NVIO stoppet opp. At man i tillegg nektet at det skulle skrives referater fra møtene er jo heller ikke i tråd med hvordan en demokratisk gruppe skal drives, og da ble det til at NVIO opprettet sin egen pårørende gruppe.

 

Pårørende gruppen for FN og Natosoldater, står faktisk i dag fritt å søke økonomiske midler hvor de vil, og det er opp til dere å skaffe penger til deres arbeid, slik det er opp til NVIO å søke midler for sitt arbeid.
Men å nærmest beskylde pårørende i NVIO som kjøpt og betalt er nesten for useriøst til å bli tatt alvorlig.
Du henviser hele tiden til at det skal være demokrati og at det skal være demokratiske prosesser, men samtidig så kommer du med uttalelser som nettopp slår bena under det demokratiet står for.

 

Måten SIOPS opptrådte i klagenemnd saken, er jo så udemokratisk at SIOPS burde unnskylde de andre partene for sin oppførsel, og den måten ledelsen i SIOPS gikk bak ryggen på NVIO og NROF støtter du sier du? Da må man stille seg spørsmålet: er det et selektivt demokrati du forfekter? At når det passer din sak så roper du opp om demokrati, men når det ikke passer med slik du vil ha det, så er det greit å fravike prosessen for å oppnå dine mål?

 

Jeg har ikke glemt den natten for snart 12 år siden som holdt på å bli min siste og som nesten førte til at mine barn måtte vokse opp uten sin far. Og nettopp derfor har jeg engasjert meg i dette arbeidet, slik at andre veteraner og pårørende skal slippe å måtte oppleve det jeg og min familie måtte opplevde da jeg ba om hjelp.

 

Jeg synes at dette emne og dette arbeidet, er for viktig til at det skal bli redusert til personangrep og ubegrunnede beskyldninger på tvers av de ulike gruppene. Det handlet tross alt om verdigheten og livet for alle som er rammet av dette.