Utskrift fra: libanon.norvetnet.no
Dokument: http://libanon.norvetnet.no/dok/artikkel72.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


21.01.2006
Farlig Fred - Del 1 av 28 - Hvem skyter på oss?

Norske soldater tar over israelsk stilling i Sør-Libanon 1978Maskingeværkulene fór over hodene på oss, og i den mørke kvelden kunne vi se sporlysene svirre langs leirgaten og slå i bakken nede i leirområdet. Kaptein Steinar Nygaard og jeg kastet oss i dekning bak et steingjerde, og mellom to skuddsalver sprang vi tilbake til hovedkvarteret, hvor vi slengte på oss hjelm og skuddsikker vest.

 

 
 
 
 
 
 
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken
avsnitt for avsnitt. Boken har gått ut av produksjon for lenge siden, og gjengis her med samtykke fra forfatteren.

I det fjerne kunne vi høre drønnene fra tungt artilleriskyts som slo ned blant de nepalske og libanesiske styrker i byen Kaoukaba. Granat etter granat ble avfyrt fra falangistenes stillinger mot den libanesiske hæren, som var kommet til syd-Libanon for å gjenopprette den lovlige regjerings suverenitet i området.

Inne i byen Ebel es Saqi, hvor det norske hovedkvarteret lå, knitret maskingeværsalvene. I baren satt kaptein Reidar Høsøien da kulene smalt i ytterveggen. Han kastet seg ned på gulvet og krøp i bedre dekning. Feltprest Knut Einar Rugsland var på vei over til stabskompaniets bygning da det sa puff-puff i bakken ved siden av ham og jordspruten sto til værs. Han slengte seg ned og rullet seg i dekning.

Dette var en del av vår FN-tjeneste. Det skjedde ikke hver dag, men med jevne mellomrom ble våre styrker beskutt, både fra PLO''''s og fra falangistenes side. Ja, til og med israelerne hadde skutt mot en av våre patruljer. Ingen ble skadet under denne skytingen denne gang, men i Kaoukaba ble en av de libanesiske soldatene lettere såret da falangistene skjøt mot sine landsmenn i et forsøk på å få den lovlige hæravdelingen til å vende nesen nordover igjen, i stedet for å forsøke å etablere seg i området hvor PLO og falangistene lå og voktet på hverandre, og hvor konfrontasjoner var en ganske vanlig foreteelse.

Hvem som skjøt på oss inne i Ebel es Saqi denne julikvelden fikk vi ikke klarhet i, men atter kunne man høre soldatene si: - Det var da ikke dette vi kom til syd-Libanon for, å bli beskutt!

Nei, man hadde ikke ventet at FN-soldater skulle bli tatt under direkte ild da vi kom for å utføre vår fredsbevarende tjeneste ved grensen mot Israel. 6 000 FN-soldater fra flere nasjoner skulle sørge for fred og ro i dette området, som har vært herjet både av borgerkrig og av israelsk invasjon, det siste skjedde i mars i år.

Men at det fortsatt skulle være krigshandlinger i området, og at den norske styrken gjentagne ganger skulle bli blandet inn i direkte kamphandlinger, hadde vi ikke ventet.

Riktignok hadde vi under våre repetisjonsøvelser lagt opp tjenesten med tanke på en gang å måtte rykke inn i MidtØsten, men at det noen gang skulle bli blodig alvor hadde vi ikke tenkt så mye på.

Uten tvil er FN''''s oppgave i syd-Libanon den vanskeligste FN-operasjon i organisasjonens historie, og etter seks måneders tjeneste i dette urolige landet spør man seg om det i det hele tatt kan ha noen hensikt å la FN-styrkene oppholde seg i dette verdenshjørnet. De fleste mente å kunne svare ja på dette spørsmålet.

Men hvorfor er egentlig UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) i syd-Libanon?

Den egentlige årsaken til at vi nå sto i Libanon, må sies å være PLO-angrepet på den israelske turistbussen mellom Tel Aviv og Haifa den 11. mars i år. Det som for busspassasjerene skulle være en glad sabbatutflukt til en dryppstensgrotte, endte som det rene helvete. Geriljasoldatene, 11 i alt, hadde kommet seg i land på stranden nord for Tel Aviv, og de angrep bussen og drepte 37 israelere. Dessuten ble et stort antall skadet. Men israelske soldater kom til stedet og tok opp kampen med terroristene. Ni av terroristene ble drept i skuddvekslingen.

Etter denne episoden ble palestinerne i syd-Libanon satt i høyeste beredskap, da de fryktet hevnaksjoner fra israelernes side. Og den kom også, kanskje mer voldsom enn noen hadde tenkt seg. Ugjerningen på veien mellom Tel Aviv og Haifa ble regnet som den verste i Israels 30-årige historie, og sinnene kom i kok over hele landet etter udåden. En hel verden fordømte geriljaen etter angrepet på bussen.

Tre dager etter denne hendelsen rykket israelerne inn i syd-Libanon. Egentlig hadde israelerne tenkt å slå til allerede samme natt, men et voldsomt regnvær hindret de tunge tanksene i å rykke raskt nok frem, og israelerne ventet utålmodig til regnet hadde gitt seg. Men da kom også israelerne som en syndflod veltende inn i landet. De begynte sin utrenskningsaksjon mot PLO, og de rykket frem til Litani-elven. IDF (Israel Defence Force) okkuperte mer enn 1000 kvadratkilometer libanesisk jord, og de ble stående i landet frem til den 13. Juni, da FN-styrkene overtok hele vaktholdet langs den israelske grense, som strekker seg over 110 kilometer fra fjellene i øst og ut til Middelhavet.

Hensikten med den israelske okkupasjonen var å rydde opp i det israelerne mente var et PLO-infisert område, og episoden med massakren på busspassasjerene var dråpen som fikk begeret til å flyte over, noe som blir bekreftet av en hemmelig israelsk rapport, omtalt senere i denne boken.

Kampene var meget harde, og tapene var store, spesielt hos PLO. Israelske jagerfly utførte bombetokter så langt nord som til hovedstaden Beirut.

Selvsagt medførte israelernes aksjon en fordømmelse fra flere nasjoner, og Israel måtte tåle mye kritikk i denne tiden.

Under tidligere kamper, mens borgerkrigen raste som verst et par år tidligere, hadde tusenvis av mennesker rømt nordover til roligere områder. I alt regnet man i Libanon med at 250 000 mennesker hadde forlatt sine hjem under borgerkrigen, og flyktningstrømmen mot nord ble et voldsomt problem for Libanon.

En tid etter at FN-styrkene hadde rykket inn i området, begynte små grupper av sivilbefolkningen å vende tilbake til sine mer eller mindre utbombede byer, men selv etter seks måneder var det bare et fåtall flyktninger som hadde kommet tilbake. Situasjonen i syd-Libanon var fortsatt meget usikker, og er det også fremdeles.

Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.
 
 
 
Sist oppdatert:21.07.2011 00.21.21
  

Kilde: libanon.norvetnet.no