På Onsrud var der et sant kaos skjærtorsdag, da de første offiserene ankom. Major Kaare Pedersen hadde fått marerittet inn på livet. Mobilisering i påsken! Men til alt hell hadde han fått tak i en god del av sitt sivile og militære personell, slik at innkalling og oppsetting av avdelingene kunne gå noenlunde etter den tidligere utarbeidende planen.
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Foto Per M. Bjørnstad
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok. Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt.
Major Pedersen og hans stab slet som slaver natt og dag disse hektiske døgnene for å få stablet en bataljon FN-soldater på beina. Alle gjorde sitt beste for at det skulle gå raskest mulig, men enkelte ting gikk fullstendig på tverke. Som for eksempel utdeling av effekter på Trandum, hvor det ikke fantes en skikkelig liste over det vi skulle ha med oss sydover. Vi fikk utdelt hver vår pakksekk, og i den ble det slengt militæreffekter som "syntes å måtte passe" for tjeneste i Libanon. Vi var flere befal på intendanturlageret denne torsdagskvelden, og det falt mange stygge ord før vi fikk fylt pakksekken. Vi måtte nærmest krangle til oss utstyret, og mye av det vi fikk, stemte ikke med den listen som var ferdig et par dager senere. Det endte faktisk med at det fåtall personer som skulle dele ut utstyr til oss, åpnet samtlige dører til depotene og bare forsvant ut i snøfokket. Vi tok oss til rette uten hjelp fra intendanturpersonellet. Ingen av oss visste hvor de forskjellige effekter lå, så det ble et svare strev å finne frem til pappeskene med tekster som "bukse under lang", "jakke felt", "briller snø" (for det skulle vi også ha med oss, hørte vi) og "støvler marsj". En kaptein fra Trondheim som ankom noe sent på kvelden, fikk fritt leide til depotet for å finne utstyret sitt. Han skulle av sted med første fremparti lørdag, og det hastet styggelig med å få utstyret i orden. Den gode kaptein gikk løs på pappesker med neveslag og spark og gjorde vei i vellinga. Og da han endelig mente å ha fått nok personlige effekter, så depotet ut som om en tornado hadde herjet der inne. Men kapteinen kom seg avgårde til Libanon til rett tid og med utstyr i sekken ifølge pakkliste. Det var godt gjort!
På hver eneste repetisjonsøvelse i FN-bataljonen hadde vi fått høre at alt utstyret lå klappet og klart i tilfelle vi skulle ut i tjeneste. Det var bare å møte opp, hente utstyret og dra ut i felten, ble vi fortalt. Men dette var en sannhet med mange modifikasjoner. Riktignok må påsken ta en del av skylden for at det ikke gikk så glatt som det kanskje burde ha gjort, men det er vel sjelden at det i en høytidsstund er blitt bannet så meget som nettopp denne påsken.
Ikke bare skulle man ha det rette utstyret med seg, men det skulle også påsyes distinksjoner, FN-merker og norsk flagg på alle jakker og skjorter. Da det ble klart at den norske styrken skulle ut i tjeneste, ble kvinner i Onsruds nabolag mobilisert til tjeneste på systuene, og de slet natt og dag med å sy merker på uniformene. Det var denne innsatsen fra de mange kvinner som gjorde at vi kom oss avgårde med noenlunde perfekte uniformer. Hadde ikke de - og alle de andre - brutt både arbeidstidsbestemmelser, overtidsbestemmelser og helgefreden, hadde det nok vært en temmelig lurvete flokk som ankom Beirut.
Fortsettelse om en uke