Utskrift fra: libanon.norvetnet.no
Dokument: http://libanon.norvetnet.no/dok/artikkel98.asp
Skriv ut Side | Lukk vindu


18.04.2006
Farlig Fred - Del 12 av 28 - En enorm påkjenning
Svært få - eller kanskje ingen - av de norske FN-soldatene som ble sendt til Libanon i mars og april, hadde vel noen gang hatt krigserfaring. Det vi dumpet opp i, og de mange skyteepisoder vi havnet i, satte etter hvert sitt preg på mange av soldatene. Etter å ha vært direkte beskutt flere ganger, og vært i farlige kampsituasjoner, fikk enkelte av soldatene nerver.
 
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.
 
Ved et skjebnens lune ble ingen av våre drept eller alvorlig såret ved disse kampene, men psykiske lidelser gjorde seg etter hvert gjeldende. I løpet av de tre første månedene ble 32 norske soldater sendt hjem fra Libanon, hovedårsaken var psykiske lidelser. Fra de øvrige nasjoner i FN"s tjeneste ble det hjemsendt 22 mann i samme tidsrom, henholdsvis fra Frankrike, Senegal og Sverige, og tallet for nordmennenes vedkommende må sies å være relativt høyt.

Årsaken kan være at det var en enorm påkjenning for soldatene å bli kastet ut i en krigssituasjon i et fremmed land, dernest skjedde avreise hjemmefra over hals og hode, før de hadde rukket å venne seg til tanken. Men årsaken til at tallet ble så høyt, kan også ligge i at det norske helsebegrepet når det gjelder psykisk helsevern, er mer omfattende enn det som de øvrige FN-nasjoner i Libanon opererer med.
På den annen side var nordmennene den første tiden adskillig heldigere hva angår tapskvote enn de andre nasjoner. I løpet av første halvdel av tjenesten mistet Senegal fem mann, Frankrike tre og nordmenn og svensker én hver.

Men sykdom herjet en stund stygt blant nordmennene. ikke alvorlige tilfeller, men ubehagelige nok. Omtrent hele den norske bataljonen pådro seg etter hvert den blant FN soldatene så berømte jalla-maven, et maveonde som kunne slå soldaten fullstendig ut. Noen egentlig årsak fant man ikke, men det ble antatt at maveinfeksjonen skyldtes kraftig forandring i tarmfloraen. Enkelte slapp heldig fra sykdommen, bare med litt kvalme og oppkast, mens andre kunne bli hardt rammet med fullstendig tømming gjennom alle kanaler, brå uttørring av kroppen, og etterfølgende mavekrampe. Sykdommen kunne vare i dagevis, og den kunne også komme brått tilbake både en og flere ganger.

Ikke bare var den rent fysisk ubehagelig, denne jallamaven, men psykisk kunne den også være litt av en prøvelse. Det hendte nemlig man ikke rakk frem til feltlatrinen og måtte snu på halvveien. Å se barske soldater som hadde bærsjet seg ut, var ikke uvanlig, og vi tok det som menn!
Latrinesystemet den første tiden var heller ikke av det beste. Hadde man nå engang rukket frem til latrinen, var likevel ikke faren over, noe flere av oss fikk merke. Latrinen var et dypt hull i bakken, og over det var det lagt to solide jernstenger. På disse stengene var det plassert en treramme, som man skulle huke seg ned over. Denne form for toalettsystem finnes mange steder i verden, bare ikke hjemme hos oss, og når man ikke er vant til systemet, vantrives man hver gang man må besøke et slikt sted. Og det ble ikke bedre med trivselen etter at flere av oss ramlet ned i det grufulle hullet, enten fordi kanten av hullet raste sammen eller fordi trerammen tippet forover med sin gjest.

Men så hendte det at man fikk permisjon og kunne dra til "sivilisasjonen" og både dusje skikkelig og sitte på do, og det gjorde godt.

Men ikke alltid var det like hyggelig for bataljonen å sende permittenter ut av leiren. Da vi etter flere ukers hard tjeneste endelig kunne få vår første dagstur til Tiberias ved Genesaretsjøen eller week-end-turer til Haifa, hendte det ikke så sjelden at disse turene endte i en generalfyll for mange. Og det er da ikke noe å si på at befolkningen, spesielt i Tiberias, etter hvert fikk nok av Olagutter som skeiet fullstendig ut. Ola drikker, det vet vi. Og da blir vi store og pokker til karer. Men det ser ut som om denne virkningen blir enda større når Ola er i uniform, for ikke å snakke om når han er i uniform i utlandet.

Men dette var et "begynnerfenomen". Etter en viss tid roet det hele seg ned, og alkoholistiske utskeielser hørte med til sjeldenhetene. En av årsakene til at det hele bedret seg, var nok at bataljonen slo hardt ned på disse forholdene. Trusel om hjemsendelse på grunn av fyll satte nok en støkk i mange. Det skal likevel ikke legges skjul på at enkelte fikk alkoholproblemer mens de var i FN-tjeneste i syd-Libanon. Sannsynligvis hadde flere av disse hatt problemer før de dro nedover, og brennevinet var foruroligende billig for personer med sterk trang til alkohol. Selv om det ble innført kvoteregulering på to flasker brennevin i måneden, klarte soldatene å få tak i så mye brennevin de ønsket. Falangistene sørget nemlig for å plasere en handelsmann like ved leiren, og han solgte brennevinet til en pris av fem dollar pr. flaske, mens whiskyen i kantinen kostet tre dollar pr. flaske.

Noe av skylden for de enkelttilfeller av alkoholmisbruk som oppsto, må antagelig den harde og nerveslitende tjenesten i enkelte avdelinger ta. Etter noen måneders tjeneste i de mest utsatte kompanier begynte enkelte av soldatene å merke symptomer på stress, og det første tegnet var det legene kaller dyspepsi - eller sur mave. Mange fikk også nervetrøbbel, men ikke verre enn at noen dagers ro og hvile bedret tilstanden for de fleste. En del ble likevel sendt hjem, uskikket for FN-tjeneste, som det heter. Og for en av soldatene ble påkjenningen så stor, at han måtte dopes med beroligende midler og hjemsendes - iført håndjern og med eskorte av militærpoliti. Nervene hadde slått fullstendig klikk.
 
Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.
Sist oppdatert:20.07.2011 19.13.42
  

Kilde: libanon.norvetnet.no