En morgen i slutten av mai, da dagen for soldatene så vidt hadde begynt og mens den fuktige morgentåken hang som et tett slør over Marjayoun på den andre siden av delen, ble vi avbrutt i vårt arbeid av oberstløytnant Bjørn Rødland. Han ga beskjed om at alt annet arbeid skulle innstilles med øyeblikkelig virkning, og at samtlige mann i Dovre skulle sette i gang med å grave dekningsgraver og fylle sandsekker. Årsaken? Major Haddad hadde gitt oss beskjed om at han ville åpne ild mot en innesperret gruppe PLO-soldater, som lå i en lund i nærheten av et av våre kompanier. Og de 18 geriljasoldatenes oppholdssted var så ubehagelig nær vårt kompani, at granatilden like lett kunne falle i vårt område. Og hvis PLO-soldatene skulle besvare ilden mot Marjayoun, lå Dovre såpass nær denne byen, at vi like godt kunne få noen treffere. Det hendte nemlig noen uker senere.
Vi jobbet på spreng i den intense varmen, og den brune sanden la seg på oss som et teppe. Vi drakk litervis med vann der vi grov og spadde i håp om å bli ferdige før major Haddad åpnet ild.

Israelerne, som fortsatt sto inne på libanesisk område, gjorde intet for å hindre Haddad i å åpne ild. De hadde bebudet at de ville trekke seg tilbake fra Libanon den 13. Juni, og de bakket opp Haddad på alle mulige måter.

 

Men hvor sterk hans posisjon blant falangistene egentlig var, hersket det delte meninger om. Mange mente han ikke satt særlig trygt på sin trone, og at det bare ville væte et tidsspørsmål før han forsvant fra den militære og politiske arena. Selv hevdet han en dag at han var blitt tilsidesatt og at en militsiagruppe hadde overtatt makten i Marjayoun. Dette fortsatte han å hevde utover sommeren, og hver gang det ble skutt mot vårt område fra falangistenes stillinger, svarte han på våre telefoniske henvendelser, at han skulle forsøke å stoppe militsiaens beskytning mot oss, men at han ikke kunne love noe.

 

Det var for oss ganske forvirrende å skulle forhandle med major Haddad, når han selv hevdet å ha liten eller ingen makt over militsiaen.
Den norske bataljonsledelsen hadde også ofte forhandlinger med representanter for PLO, og de israelske offiserene i området hadde forbausende god kjennskap til våre møter. Deres etterretningsvesen var imponerende.

 

Nordmennene trodde selvsagt at disse møtene ble holdt med høyere offiserer innen PLO, men forbauselsen ble stor da israelerne ved en anledning kunne opplyse at PLO-folkene vi forhandlet med, var sersjanter, korporaler og sjåfører i Huff og huff.

 

Det største problemet for nordmennene i forhandlingene med både israelere, PLO og falangister var å opptre fullstendig nøytralt i enhver situasjon. Bataljonsledelsen mente at nøytraliteten best kunne sikres ved åpenhet mot alle parter, og PLO fikk f. eks. alle opplysninger om posisjonene til de norske styrker og om alle våre bevegelser i området.
Israelerne uttrykte for øvrig misnøye med den norske forhandlingslinjen, de ønsket en bestemt styrkemarkering overfor den palestinske frigjøringsorganisasjonen. De franske styrkene, som lå i det vestligste området og ut mot Middelhavet, hadde i begynnelsen av perioden vist en mer aggressiv holdning overfor PLO, og denne holdningen resulterte i gjengjeldelsesaksjoner fra palestinerne. Det kom blant annet til et kraftig sammenstøt mellom franskmennene og PLO i havnebyen Tyr, og øverstkommanderende for FN-styrken, general Emmanuel Erskine, ba de palestinske geriljalederne om å forsøke å øve bedre kontroll med sine egne avdelinger. Men det er klart at dette ikke var en lett oppgave, da det innen denne frigjøringsorganisasjonen var flere fraksjoner. Det kom da også til sammenstøt innen PLO-grupper i det norske området ved en anledning.

 

En søndag i juni ble helgefreden plutselig brutt i leiren. De fleste lå og solte seg og slappet av etter å ha deltatt i bryllupsfeiring dagen før, da korporal Roger Skjelmoen fra Elverum ble viet til sin Karin Julusmoen. Ganske overraskende for brudgommen fikk han et par uker i forveien beskjed om at alt var klappet og klart for bryllup i leiren, og at Karin med forlovere ville komme fra Norge. Og takket være stor innsats av feltprest Rugsland og journalist Freddy Øvergård i Østlendingen på Elverum kom bryllupet i stand.

 

Men det vi trodde skulle bli en fredelig søndag, ble til en skrekkopplevelse i leiren Dovre. Ved 14.30-tiden hørte vi plutselig et hvin i luften og et voldsomt smell som fikk trommehinnene til å dirre. Midt inne i leiren, i nærheten av soldatenes vaskeplass og 40 meter fra ammunisjonslageret, M jordspruten til værs, og jord og stein haglet ned over dem som lå nærmest.

 

Full alarm! På med klærne i en fart, hjelm og splintsikker vest, og vi stupte inn i dekningsrommene. Et nytt granatnedslag inne i leiren, og enda et. Hva i all verden var det som skjedde nå? Og hvem skjøt på oss? Granatene fortsatte å falle i området vårt i 45 minutter, men nedslagene falt stadig nærmere Marjayoun, så det var tydelig at det måtte være PLO som skjøt seg inn mot falangistene. Det var dårlige siktekunnskaper som gjorde at de traff vår leir med tre granater. Men major Haddad hadde ingen vanskeligheter med å peile seg inn på gruppen som skjøt, og skuddvekslingen var livlig så lenge den varte.
Fra vårt hovedkvarter ble det ringt til PLO og spurt hvorfor de skjøt på oss.
- Det vet vi ikke, var svaret vi fikk!

 

Hele resten av søndagen gikk vi og ventet på nye krigerske utfall fra en av partene, men bortsett fra en alarm senere på kvelden, forløp det hele uten flere skyteepisoder.

 

Men det begynte nå å bli riktig utrivelig å ligge nede i teltleiren Dovre. Varmt var det, og nedslagene fra PLO's dårlig innsiktede våpen gjorde ikke livet behageligere. Og uansett hvor renslig man var, hadde kroppen alltid et lag av brun sand på seg. Det kunne ofte være pinlig å komme til et hotell og oppdage at uansett hvor mange ganger man dusjet, ble håndkleet like skittent. Det militære utstyret var det heller ikke så enkelt å holde rent, så vi var stort sett ganske skitne hele den tiden vi bodde i Dovre.

 

Etter diverse episoder og en tilsynelatende spent situasjon som oppsto mellom nordmennene og falangistene, ga bataljonsledelsen en dag ordre til øyeblikkelig oppbrudd og tilbakeflytting til Ebel es Saqi.
En dag tidligere hadde nemlig bataljonens nestkommanderende, oberstløytnant Rødland, vært i konferanse i Haddads hovedkvarter. Men denne gang var det ikke Haddad som ledet møtet, derimot var det møtt frem en gjeng falangister som så mildest talt ville ut. Og deres oppførsel må også karakteriseres som vill. De opptrådte meget truende, og slo både kniver og håndgranater i bordet mens de gjorde det klart at de ville ha hevn over PLO.

 

Det var da beslutningen om å flytte ut av Dovre ble tatt. Hva som egentlig var i ferd med å skje, visste vi ikke. Vi bare håpet det hele ville roe seg ned. Det er ikke noe å legge skjul på at vi etter hvert ble ganske vant til å bli beskutt eller høre granatene hyle over oss, men det var ingen frykt å spore hos soldatene til tross for mangelen på tidligere kamperfaring. Enkelte ble kanskje litt febrilske mens det sto på som verst - det gjaldt både menige og befal, men det oppsto ingen panikk.
Det viste seg imidlertid gang på gang at det kunne være farligere inne i leirområdet enn ute i "kampfeltet". Flere episoder, både humoristiske og mer alvorspregede, viste det. En soldat kom i skade for å skyte seg mellom to tær da han gikk og fiklet med geværet sitt. Noen falt i vanngrøften og kom til skade, da de i nattens mulm og mørke forsøkte å ta seg frem i leirområdet uten nødvendig lys.

 

Men dessverre hadde vi en tragisk ulykke - og den første drepte norske soldaten - den 20. juni like over midnatt. NORBATT hadde avgitt en vaktstyrke til UNIFIL"s hovedkvarter i Naqura, som lå ute ved kysten. Like over midnatt ble en norsk soldat skutt i hodet med revolver og drept. Skytingen skjedde i vaktlaget, og årsaken var såkalt russisk rulett, hvor man lader en revolver med ett skudd og lar tønnen snurre rundt. Når den stopper, trekkes våpenet av, og det er da å håpe at kulen ikke sitter foran hammeren. Det gjorde den i dette tilfellet. To dager senere ble en kiste sendt hjem med SAS, på Hercules-flyet satt den ulykkelige eieren av revolveren. Han var på vei hjem med militær eskorte.

 

 Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.