Fremparti I skulle dra nedover allerede påskeaften. Denne gruppen med bataljonssjefen, oberst Vigar Aabrek i spissen, besto av 12 offiserer og to sjåfører, og de skulle inn i det "norske" området for å rekognosere. Fremparti 2 skulle dra mandag 27. mars, og denne gruppen besto av omkring 35 menige og befal.

Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Foto Per M. Bjørnstad
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok.  Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt.

Langfredag hørte vi som vanlig på samtlige nyhetssendinger i radio og fjernsyn, og meldingene begynte atter å anta krigerske former. Vi trodde - og håpet - at israelerne hadde sørget for noenlunde rolige tilstander i syd-Libanon, men det var tydelig at det fortsatt ulmet i området.

Dagsrevyen kom med en melding om at franske FN-soldater hadde gått inn i sitt område syd for Litani-elven, og at de var blitt omringet av PLO-styrker. Litani-elven dannet grensen for det området FN skulle kontrollere, og denne elven bukter seg fra det sydøstlige Libanon og ut til Middelhavet, og danner en naturlig grense for FN's operasjonsområde.

Svenskene kom fra Sinai og gikk inn i vårt område for å forsøke å holde ro og orden til vi kom, men det ble skutt mot FN-styrkene, og dette gjorde oss noe urolige. Hva i all verden er dette for slags fredsbevarende oppgave? Det er jo fortsatt krig der nede, og vi skal vel aldri ut i krigen, vel?

Lørdag, påskeaften, kom det representanter for Forsvarets Etterretningsvesen til Onsrud og forklarte oss en del om situasjonen i Libanon. Landet har flere ganger vært herjet av borgerkrig, og vi fikk vite at det etter den siste borgerkrigen i 1976 ikke fantes noen egentlig libanesisk hær. Arabiske styrker - syrere - hadde intervenert i 1976, og det skulle være omkring 30 000 syriske soldater i landet.
Det var en oversiktlig, men ikke særlig dyptgående innføring vi fikk i de libanesiske forhold.   Lørdagen sto også i vaksineringens tegn, og det var mang en barsk befalingsmann som bleknet da søster Liv kom med sine fryktinngydende sprøyter. Men alle fikk sine seks "skudd" og var dermed klare til innsats for FN og fredens sak.  Første fremparti skulle også dra denne dagen, og i den forbindelse sa generalmajor Ole J. Bangstad til oss: - At FN-styrker nå skal inn i syd-Libanon, er ingen sensasjon, men det er likevel en historisk begivenhet. Husk imidlertid på å være nøytrale, vis hverken anti- eller sympatier. Hold disiplinen og vær profesjonelle.   Javel, det var klare ord, og dermed var første fremparti klar til å gå ombord i Hercules-flyet som skulle føre dem til Beirut. Uten tvil var dette en stor begivenhet, det var 11 år siden Norge sist hadde hatt FN-soldater i tjeneste. Den gang var det Gaza, ikke så mange timers kjøring fra det området vi denne gang skulle inn i.

Mandag 27. mars er det vår tur. Annet fremparti drar sydover. Men før vi dro, fikk vi med oss de siste nyhetene. Det er fortsatt skyting i området, og minefaren er stor. Israel har gitt FN en frist på 48 timer til å få området ryddet for opprørselementer. Klarer ikke FN-styrkene dette, vil israelerne selv starte en skikkelig opprenskning i syd-Libanon - atter en gang - het det i meldingen. Hvordan skulle vi klare dette, vi som ennå ikke var reist fra Gardermoen? Tidsfristen var i sannhet noe kort, mente vi, men det ble heldigvis ikke noe av israelernes bebudede opprenskningsaksjon.

Syv timer etter at vi tok av fra Gardermoen i to Herculesfly, landet vi i Beirut. Før avreise hadde bataljonen bestilt kart over området fra England. Hva som skjedde i det britiske kartlager, er ikke godt å si, men da vi fikk det bestilte antall kart, viste det seg at vi hadde fått kart over Nord-Norge i størrelse 1:500 000. Men dit skulle vi ikke i denne omgang, og nye kart ble bestilt.

Flyturen til Beirut var lang og kjedelig, og temperaturen inne i flyet var meget lav, så vi hoppet i soveposene og ble der til vi landet. Et forslag fra en noe urolig befalingsmann om at vi skulle synge "Vi vandrer med freidig mot" når vi marsjerte ut, ble nedstemt.

 Fortsettelse om en uke