Vi gjengir her Statssekretær Espen Barth Eides foredrag for Totalforsvarskurset på Forsvarsets høgskole, 31. august 2007.  Kilde er Forsvarsdepartementet.

Temaet denne gangen er utfordringer i norsk forsvarspolitikk. Forsvarspolitikk er et spennende tema. Den befinner seg mellom sikkerhetspolitikken på den ene side, og militær-operative forhold på den andre siden. Resultatet av forsvarspolitikken er synlig i hverdagen, og en forutsetning for det Forsvaret gjør til enhver tid. La oss reflektere et øyeblikk over hvor Forsvaret faktisk er engasjert høsten 2007: Fra Afghanistan hvor vi sammen med allierte og partnere er engasjert i en bred innsats for å støtte oppbyggingen av en ny, legitim stat, over Sudan hvor vi forhåpentligvis fra årsskiftet sammen med bl.a. Sverige være engasjert i en bredt anlagt felles FN/AU-operasjon for å bedre sikkerheten for både innbyggerne og den humanitære hjelpeinnsatsen, til vår rutinemessig overvåkning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse i våre interesseområder i nord. Dertil kommer bistand fra HV ifbm håndtering av sommerens flommer, og vår deltakelse sammen med allierte i fredstidovervåkning av islandsk område.

Forsvarspolitikken omfatter samtidig mye mer enn utvikling av forsvarsstrukturen. Forsvarspolitikken er bredt anlagt og omfatter en rekke områder som griper inn i hverandre, inkl personell og rekruttering, operative planer, øvelser og trening, beredskap, økonomistyring, samarbeid med sivile institusjoner og aktører, forsvarsoperativt samarbeid med andre land m.m.

Forsvarspolitikken er i sin natur langsiktig, med planleggingshorisonter som går til dels langt utover de årlige budsjetter. Langtidsplanene er derfor det stedet hvor totaliteten og status i forsvarsplanleggingen kommer aller best til uttrykk. Vi står nå midt inne i utformingen av neste LTP, og nettopp langsiktigheten i planleggingen gjør det viktigere enn noen gang at vi gjør de riktige strategiske valg.

Noen vil hevde at forsvarspolitikken er den viktigste målestokk – og bakgrunn – for det norske forsvaret. Samtidig må vi ikke miste av syne at det er en klar sammenheng mellom sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Førstnevnte må være styrende for utformingen av sistnevnte. Dette er viktigere enn noen gang, i lys av begrensede ressurser og vedvarende store og skiftende sikkerhetspolitiske utfordringer. Det er positivt å notere at sammenhengen mellom norsk sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk i dag er atskillig bedre enn tidligere. Dette har dels tvunget seg frem pga begrensede ressurser til forsvarssektoren, men det er også et spørsmål om bedre evne til strategisk planlegging gjennom innføring av integrert strategisk ledelse (ISL). Jeg vil derfor i det følgende knytte betraktningene om norsk forsvarspolitikk til de sikkerhetspolitiske utfordringer og føringer som vi har å gjøre med i dag, både ute og hjemme.

 

Kort om hovedutfordringene ute og hjemme 2007/2008

Høsten 2007 og inn i 2008 tegner til å bli fullt av utfordringer både ute og hjemme, og alle berører norske interesser, - om enn i ulik grad. I Afghanistan berøres vi direkte gjennom vedvarende utfordringer både av militær og sivil art. Statusavtalen for Kosovo betyr kulmineringen på en 7 år lang prosess, med håp om varig stabilitet, men også med potensial for uro. Darfur fremstår som vår tids største humanitære katastrofe. I mer enn et tiår har vi sagt ”intet nytt Rwanda”. I så fall er tiden inne til å gjøre noe som monner i Darfur. UNIFIL II har gitt oss en pustepause i Syd-Libanon, men samtidig får vi kontinuerlige påminnelser om hvor ekstremt ustabil situasjonen er i hele Midt-Østen.  Situasjonen i Irak synes ikke å vise snarlige tegn til bedring. Iran fremstår som en stadig tydeligere utfordring i regionen. Spredning av masseødeleggelsesvåpen er en av de største utfordringer verdenssamfunnet i dag står overfor.  

Utfordringene her hjemme er av en noe annen karakter, men ikke mindre utfordrende for oss. I nord står vi overfor vedvarende og mange vil si økende nasjonale utfordringer mht ressurser, energipolitikk og miljø.

Arbeidet med neste langtidsplan er godt i gang og kulminerer allerede denne høsten i viktige milepæler gjennom at både FS07 og FPU gir sine anbefalinger.

Tre hovedmålsettinger for denne regjeringen allerede ifbm tilstredelsen var nettopp nordområdene som strategisk satsningsområde, satsing på internasjonale operasjoner gjennom FN og NATO, og fortsatt omstilling av forsvaret. Disse prioriteringene var utvilsomt riktige. Og de følges opp av konkret handling.

 

Den internasjonale situasjon – kort om de sikkerhetspolitiske utfordringer

 Før vi går over på utfordringene i våre nærområder, kan det være klokt å løfte blikket og se på den verden som faktisk omgir oss. Denne er i endring, og den innvirker også i høyeste grad på situasjonen i våre områder.

Det første 10-året etter den kalde krigen var kjennetegnet av at demokratiske stater og institusjoner var i rask fremvekst, samtidig som vi så at en rekke områder – fra Balkan til Afrika – opplevde omfattende konflikter nettopp knyttet til de internasjonale endringer den kalde krigens opphør skapte. Vi fikk en kraftig vekst i internasjonale fredsbevarende operasjoner, og en opphetet debatt om rettmessigheten av såkalt ”humanitær intervensjon”. Etter terroangrepene i  USA den 11. september 2001 ble oppmerksomheten vendt mot et nytt sett av utfordringer mot vår egen og våre alliertes sikkerhet, ikke minst fra internasjonale terrornettverk. Perioden kjennetegnes på den ene side av trans-nasjonale utfordringer og trusler knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen, og terrorisme. Inter-etniske og religiøse konflikter fortsetter, med konsekvenser både for menneskerettigheter og regional stabilitet. Konsekvensene av den globale tidsalder er mange. Et fellestrekk er at de militære utfordringene som følger av denne hovdtrenden er asymmtriske, dvs at våre motstandere forsøker å ramme Vesten på andre områder enn der hvor vi har suveren militær overlegenhet. Disse utfordringene er samtidig mer diffuse, og overgangen mellom fred, krise og krig tilsvarende vag. Geografisk avstand og landegrenser gir ikke lenger beskyttelse, og nasjonal og internasjonal sikkerhet er mer sammenvevd enn noen gang.  

Men verden sluttet ikke å forandre seg med det. Så fort vi har vent oss til ett verdensbilde, endrer rammebetingelsene for vår sikkerhet seg nok en gang. Allerede nå aner vi konturene av enda et ”paradigmatisk” skifte i tenkningen om sikkerhet. Asymmetriske trusler utgjør ikke lenger hele bildet – hvis det da noen gang egentlig var slik. Ved inngangen til det 21. århundre kan vi konstatere at hele det geopolitiske mønster er i gradvis endring. I de første 15 årene etter den kalde krigen kunne vi basere oss på Vesten – anført av USA - som dominerende i det globale bilde. I dag gjør fremveksten av Kina, Russland og India at vi står overfor nye geopolitiske utviklingstrekk som vil forrykke forestillingen om Vesten som globalt gravitasjonssentrum. Dette vil få konsekvenser ikke bare for globale aktører som USA, men på sikt også for det vestlige sikkerhetssamarbeid, - og eventuelt også mindre stater i kraft av territorium eller strategiske ressurser. De fulle konsekvenser av denne utvikling vil vi først se om noen år. Noe synes likevel klart. Realpolitikkens og nasjonalstatens plass i internasjonal politikk er på ingen måte over, og synes tvert imot å kunne få en renessanse. Påstanden om at ”historien var slutt” har for lengst blitt gjort til skamme. Dagens Russland og Kina er klare eksempler på dette, men i noen grad også USA. Med stat-til-stat relasjonen som toneangivende er det faktisk ikke asymmetriske – men tvert imot SYMMETRISKE - utfordringer som vil kunne bli det dominerende trekk på forsvarssiden. Våre egne utfordringer i nord er allerede langt på vei meget typiske i så måte typiske. Denne innsikten viser at vi allerede er på vei inn i det vi kan kalle ”post-post 11.september” – altså at de fremtidsforutsetninger vi la til grunn for bare noen få år siden allerede nå må revideres. Og, mine damer og herrer, dette er mer enn teori: dette er av stor praktisk betydning. Om denne analysen holder, betyr det at deler av den ”transformasjon” som vi er midt oppe i av NATO-landenes militære styrker kan være transformasjon i en retning som allerede er forbigått av begivenhetenes gang.       

Disse samlede utfordringene er i alle fall en viktig påminnelse om at vi som lite land er tjent med at internasjonale sikkerhetsutfordringer løses med basis i FN-pakten og folkeretten og multilaterale sikkerhetssystemer. De nye utfordringer knyttet til alvorlige brudd på menneskerettigheter, global terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen har alle ført til øket erkjennelse av behovet for inngripen fra det internasjonale samfunn. Vi trenger derfor mer enn noen gang regler både for når, og hvordan, makt kan brukes. Og vi trenger effektive, multilaterale institusjoner som kan bidra til å løse menneskehetens felles utfordringer.

 

Nordområdene og sikkerhetspolitikken

Spørsmålet om Forsvarets rolle i nord kan ikke ses atskilt fra hva hovedutfordringene i dette området i dag består i. Kortsvaret er at hovedutfordringene ikke lenger dreier seg om militærmakt og invasjonstrussel. Det knytter seg primært til ressursforvaltning av marine ressurser, energiutvinning og transport og miljø, og sekundært til de gjenværende militære utfordringer. Hovedutfordringene er mao i utgangspunktet sivile, og berører i første rekke norske økonomiske og politiske interesser og vår samfunnssikkerhet, - men samtidig ser vi at Forsvaret igjen spiller og må spille en sentral rolle også i dette bildet.

Sett fra et forsvarssynspunkt er fiskeri den sektor hvor vi står overfor de største vedvarende utfordringene. Dette på grunn av økt internasjonalt press på ressursene, kombinert med liten internasjonal aksept for det norske forvaltningsregimet i fiskervernsonen ved Svalbard. Utfordringene vil i første rekke være knyttet til rutinemessig myndighetsutøvelse, og kan komme fra både Russland, land i EU, og Island. Russland representerer likevel den største utfordring.

Olje- og gassutvinning er likevel det område hvor vi trolig vil oppleve den største dynamikken i årene fremover. Russland er vår viktigste samarbeidspartner – og konkurrent – også på energisektoren. Dersom Russland skulle starte energiutvinning i omstridte områder vil vi stå overfor en akutt utfordring av sikkerhetspolitisk karakter, selv om et slikt scenario synes lite sannsynlig på kort sikt. Energisikkerhet er på kort tid blitt en del av den sikkerhetspolitiske agenda, og Norges rolle som energileverandør både ift Europa og oversjøiske markeder gjør leveransesikkerhet til et vesentlig anliggende for oss. Forsvaret har ingen direkte rolle ift utfordringene på energiområdet, som i hovedsak må ivaretas på det kommersielle, utenriks- og næringspolitiske plan. Utviklingen innen utvinning og transport av olje og gass gjør samtidig at utfordringene på miljøområdet – som allerede er betydelig - vil øke i årene fremover, og i en gitt situasjon kan Forsvaret få en viktig rolle i å bistå.

Russland spille en hovedrolle på alle disse områdene. Vårt forhold til Russland er i dag godt, og ikke minst i nord har vi gjennom bl a BARENTS 2020 som ble lansert fra norsk side i fjor høst gått inn for en intensivering av samarbeidet med Russland og andre land innenfor sektorer som energi, miljø og fiskeri.

Det er samtidig på det rene at dagens Russland fremstår på en helt annen måte enn landet gjorde på 90-tallet. De betydelige valutainntektene har gitt Russland økonomisk handlefrihet og fornyet selvtillit. Dette kombineres med en merkbar øket skepsis mot omverdenen, og en ujevn intern utvikling. Vi ser også en fornyet vekt på forsvaret, og modernisering av en rekke våpensystemer, inkludert strategiske. Disse systemene vil ikke representere noen direkte trussel mot Norge, men lokaliseringen gjør at Nordområdet fortsatt vil være av stor strategisk betydning. Området har også øket betydning som øvelses- og testområde, noe vi har fått flere påminnelser om senest i sommer. Russland vil fortsatt være vår nærmeste og helt dominerende nabo i nord – og slik det nå ser ut – også en til tider krevende nabo. Dette gjør at nordområdet fortsatt vil være en viktig rammefaktor for norsk sikkerhetspolitikk, inkl betydningen av NATO. Samtidig er det nettopp i dagens situasjon viktig at vi prioriterer samarbeidet med Russland på forsvarssiden, både i NATO-Russland-rådet (NRC) og bilateralt. Ift Russland må vi mer enn noen gang kunne ha to tanker i hodet samtidig.

 

Nordområdene og konsekvenser for forsvarspolitikken

Utfordringene i nord dreier seg derfor ikke om en fortsettelse av den gamle invasjonstrusselen, bare redusert i omfang. Invasjonstrusselen i form av et bredt anlagt angrep vestover er entydig borte. Derfor har vi for en rekke år siden forlatt det tradisjonelle invasjonsforsvaret, som ville vært håpløst å vedlikeholde ressursmessig, og som ikke ville ha imøtekommet dagens behov. Dagens utfordringer er kvalitativt annerledes, men ikke nødvendigvis mindre krevende.  Vi kan ikke helt utelukke at Russland i en gitt situasjon ville ta seg til rette i strid med norske interesser, spesielt dersom de internasjonale konsekvenser anses akseptable. Selv om vi ikke har indikasjoner i dag på at slike intensjoner foreligger, gjør den fornyede russiske oppbygging av militære styrker at kapasiteten igjen er der. Utfordringene spesielt på fiskeri- og energiområdet gjør det viktigere enn noen gang at Norge sender et utvetydig signal om at vi vil ivareta våre langsiktige interesser i nord. Dette må i hovedsak gjøres i en nasjonal ramme. Kravene til Norge som regional aktør er mao. økt, inkl for Forsvaret som vil spille en viktig rolle i vår samlede politikk i nord.

Det blir for det første viktigere enn noen gang at Norge på en troverdig og forutsigbar måte løser sine løpende forvaltingsoppgaver mht overvåkning og etterretning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse. Forsvaret har her komparative fortrinn som kan komme andre sektorer til gode, i form av et oppdatert situasjonsbilde, øvet kommandoapparat og mobile kapasiteter.

Forsvaret må dessuten ha evne til å håndtere episoder og kriser på lavere og midlere nivå, inkludert i store havområder hvor norsk juristiksjon kan være omstridt. Denne form for episode- og krisehåndtering stiller betydelige krav til militære kapasiteter, med sikte på at vi både kan reagere resolutt for å eksekvere beslutninger om bruk av tvangsmakt, og samtidig opptre fleksibelt for å unngå unødig eskalering. KV vil fortsatt være et av våre fremste instrumenter i denne rollen.

Utfordringene på ressursområdet er også et argument for at Forsvaret ved behov også i fremtiden må kunne yte bistand til det sivile samfunn, inkl mht. søk- og redning, slepebåtbereskap og eventuelle terroranslag. Samtidig blir det i en tid med økende forventninger til Forsvaret på dette området viktig å ha en begrunnet oppfatning om hvilke av disse oppgaver som bør tilligge Forsvaret, og hvilke som mest hensiktmessig bør tilligge sivile sektorer i sin helhet.  

Norges samlede utfordringer i nord understreker betydningen av MILITÆR TILSTEDEVÆRELSE også i årene fremover. Fraværet av slik tilstedeværelse ville bli tolket som utslag av manglende norske ambisjoner i området. Forsvarets tilstedeværelse i nord har derfor en viktig signalfunksjon, men da i betydningen som bidrag til regional stabilitet, snarere enn avskrekking og forsvar i tradisjonell forstand. En viss tilstedeværelse styrker evnen til å forebygge og håndtere episoder og kriser opp til et visst nivå uten at dette krever innsetting av ytterligere militære kapasiteter, noe som lett kan bli oppfattet som en eskalering av en gitt situasjon. Militær tilstedeværelse vil som sådan virke konfliktforebyggende utover hva et rent sivilt nærvær kan utrette. Tilstedeværelse er også en forutsetning for å kunne være på innsatsområdet til rett tid, spesielt i så store områder som vi her taler om.

Hovedutfordringene for Norge i nord vil være knyttet til havområdene, sett på bakgrunn av norsk juristiksjonsansvar i store og til dels omstridte områder. Det blir spesielt viktig å prioritere tilstedeværelse i områder hvor det norske forvaltningsregimet kan forventes å bli utfordret. Derfor ønsker regjeringen et økt maritimt nærvær i nord, gjennom modernisering av KV, tilførsel av nye helikoptre, og ikke minst innfasingen av en ny generasjon fregatter. Vår evne til krisehåndtering og nasjonal handlefrihet er i stor grad også knyttet til vår evne til å håndheve suverenitet over luftterritoriet. Derfor går vi inn for opprettholdelse av et kampflyvåpen, og derfor stiller vi krav om fortsatt permanent jagerflyberedskap i nord.

På landsiden vil opprettholdelsen av indre Troms som ett av to kjerneområder for opptrening og øving av hærstyrker medføre et ikke ubetydelig fotavtrykk på landsiden.  Vi arbeider aktivt for regelmessig alliert trening og øvelser i Norge. Det samme gjelder opprettholdelse av de amerikanske forhåndslagrene, om enn i en mer fleksibel form tilpasset dagens utfordringer. GSV - som vokter av Schengen-områdets yttergrense – utgjør en viktig del av Forsvarets rolle innen myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse i nord. Kvalitetsreformen i HV videreføres og gir Forsvaret ennå bedre forutsetninger for å bistå det sivile samfunn både mht naturkatastrofer, miljø og terror. 

Militær tilstedeværelse dreier seg ikke om en remilitarisering av området. Det er et naturlig ledd i suverenitets- og myndighetsutøvelse, som uttrykk for normaltilstanden og som bidrag til generell stabilitet i nord. Det er samtidig på det rene at det ikke er tale om å operere med tilstedeværelse som et mål i seg selv. Tilstedeværelse og troverdighet måles best i evne – hva vi faktisk kan utrette – og ikke antall enheter eller garnisoner. Det avgjørende er at tilstedeværelsen utformes med sikte på at Forsvaret kan være på rett plass, til rett tid, med riktige kapasiteter. Dette understreker betydningen av fleksible og deployerbare kapasiteter som kan løse summen av oppgavene, til dels uavhengig av geografisk lokalisering og daglig operasjonsområde.

 

Internasjonale utfordringer og konsekvenser for forsvarspolitikken

Det internasjonale bakteppet jeg beskrev innledningsvis understreker samtidig at Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer og interesser ikke er – og ikke kan være - begrenset til våre nærområder. Dette er dels et spørsmål om at Norge som en rik nasjon plassert i et relativt rolig hjørne av verden viser solidaritet med de som er dårligere stilt enn oss selv. Her følger vi opp norske humanitære tradisjoner som er like gamle som vi er som selvstendig nasjon. Det er imidlertid i dag også et spørsmål om egeninteresse. Norsk sikkerhet er i økende grad knyttet til internasjonal sikkerhet, og i mange tilfelle ivaretas norsk sikkerhet best ved å delta der hvor utfordringene og truslene har sin opprinnelse. Forsvaret har en sentral rolle i å bidra til norske utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettinger på disse områder, gjennom militær deltagelse i internasjonale operasjoner i regi av i første rekke FN og NATO. Slik deltakelse er – og vil i årene fremover fortsatt være - en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.   

Deltakelse i internasjonale operasjoner er på ingen måte risikofritt. Nettopp derfor er regjeringen så opptatt av rammene for vår deltakelse, nettopp for å sikre at det er et forhold mellom risiko og personellets evne til å møte denne. Deltagelse med norske styrker internasjonalt skal skje på basis av en klart folkerettslig grunnlag. Videre stiller vi krav om klare operasjonsplaner og engasjementsregler, med sikte på at vårt personell kan ty til bruk av maktmidler, når det er absolutt nødvendig. Samtidig skal all norsk bruk av militærmakt være basert på proporsjonalitet, og med sikte på å unngå skade på sivile.

Når hensynet til sikkerheten er ivaretatt må imidlertid Forsvaret i dag kunne delta i hele spekteret av fredsoperasjoner, fra preventive stabiliseringsoperasjoner, over tradisjonelle fredsbevarende operasjoner, til fredsopprettende operasjoner. Norge vil aldri kunne konkurrere med større land på volum. Nettopp derfor er det så viktig at våre styrkebidrag er av høy kvalitet, ihht NATOs kvalitetskrav og interoperable med allierte. Krav til rask inngripen kan i mange situasjoner være en forutseting for at en krise under oppseiling ikke utvikler seg til full konflikt. Forsvaret må derfor kunne stille styrker på kort varsel. Vi ønsker imidlertid ikke noe rent ekspedisjonsforsvar. Tanken om at fremtidens operasjoner skulle være ”hurtig inn, hurtig ut” var et sentralt poeng i det som i sin tid ble kalt ”revolution in military affairs”. Vår nære historie har imidlertid minnet oss om at det nesten aldri går slik – når man først engasjerer seg, tar man gjerne på seg et langsiktig ansvar. Vi må derfor også ha utholdenhet til å kunne stå i et område over tid. Dette er en av de vanskelige avveiningene vi må gjøre, ikke minst når vi nå går inn i arbeidet med en ny langtidsplan for forsvaret.

Afghanistan er og blir vårt hovedengasjement ute. Dette er samtidig NATOs viktigste operasjon. Mye er oppnådd, men veien frem mot et stabilt Afghanistan er krevende. Øket afghansk eierskap og en sterkere samordning av den internasjonale innsatsen i Afghanistan er absolutte forutsetninger for at vi skal lykkes. Verdenssamfunnet må innstille seg på et langvarig engasjement, og det må også vi. Norge har i samarbeid med afghanske myndigheter valgt å ta et særlig ansvar i nord. Dertil har vi for tiden spesialstyrker i Kabul-området. Samtidig vil jeg understreke at ISAF er én operasjon som har hele Afghanistan som operasjonsområde, og også vi kan derfor i prinsippet bidra med styrker innenfor hele landet.

Det er en klar norsk ambisjon å stille med et substansielt bidrag til den kommende, FN-ledet operasjonen i Darfur. Et slikt bidrag vil også være ledd i oppfølgingen av Soria Moria-erklæringens målsetting om at Norge skal trappe opp norsk sivil og militær deltakelse i FNs fredsbevarende arbeid,  særlig i Afrika. Norge og Sverige har i lengre tid forberedt  en felles norsksvensk ingeniør- og transportbataljon på opp mot 400 offiserer og soldater, som forhåpentligvis kan sendes ut ved årsskiftet. Vi er glade for at det endelige foreligger et enstemmig mandat fra FNs sikkerhetsråd, som utstyrer styrken med en kapittel VII-fullmakter hva angår retten til å bruke makt både i selvforsvar, beskyttelse av den sivile hjelpeinnsatsen og til å beskytte sivile. På mange måter er Resolusjon 1769 som autoriserer UNAMID en av de første FN-resolusjonene som tar opp i seg prinsippet om ”responsibility to protect”, som kom inn i FN-systemet gjennom erklæringen fra FN-toppmøtet i 2005.

Afghanistan, Libanon og Irak illustrerer at uten sikkerhet er ikke økonomisk utvikling mulig. Like klart er at uten økonomisk utvikling ingen varig fred. Regjeringen støtter derfor aktivt opp under FNs arbeid for utvikling av såkalte multidimensjonale og integrerte operasjoner. Siktemålet er å styrke samordningen mellom politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats. Dette gjøres gjennom en mer helhetlig tilnærming hvor gjennomføringen av de ulike programmer på økonomisk, politisk og militær i større grad med utgangspunkt i et felles strategisk visjon, men der man samtidig respekt for hverandres egenart. Riktig anvendt står ikke denne tilnærmingen i motstrid til det viktige prinsippet om å respektere det humanitære rom. Norge har under den sittende regjering tatt en lederrolle i dette arbeidet internasjonalt. Men arbeidet har også båret frukter i forholdt til samordningen her hjemme. Bl.a. blir norsk Afghanistanpolitikk samordnet av et eget Afghanistanforum på Statssekretærnivå som bringer sammen Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Statsministerens kontor. Når operasjonen i Darfur er på plass legger vi opp til å etablere et tilsvarende forum for Sudan.

De nye utfordringer fra i første rekke terrorisme, spredning og på miljøsiden er også den direkte bakgrunn for den økte vekt her hjemme på  samfunnsikkerhet og god balanse mellom militær og sivil beredskap. Det moderniserte totalforsvarskonseptet innebærer styrket gjensidig støtte og samarbeid mellom sivile og militære myndigheter i hele krisespekteret. Justisdepartementet har det overordnede ansvar for ivaretakelse av samfunnssikkerhet, men Forsvarets bistand til det sivile samfunn er en viktig del av totalforsvaret.

 

NATO

Innenfor den overordede ramme av FN utgjør NATO fortsatt hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk, som garantisk for kollektivt forsvar og som det sentrale forum for transatlantisk dialog og sikkerhetssamarbeid. NATO-landene som sådan har gjennom de siste 10-15 år kommet langt i transformasjon av de militære styrker med vekt på større deployerbarhet og utholdenhet. Dette var en forutsetning for at de europeiske allierte skulle kunne samvirke med amerikanske styrker, noe som igjen er en forutsetning for at Alliansen skulle kunne ta den rolle den i dag har, og i realiteten bevare sin relevans. Utviklingen i NATOs oppgaver og felles styrkekrav er en av de viktigste dimensjonerende faktorer også for utformingen av det norske forsvaret.  Vi er kommet et godt stykke på vei, særlig sammenlignet med tidlig på 90-tallet. Deployerbarheten til våre styrker er vesentlig øket, vi deltar kontinuerlig på beredskap i NATO Response Force – NATOs flaggskip innenfor utrykningsstyrker - , og vi deltar i arrangementer for strategisk sjø- og lufttransport. Til sammen gjør dette at vi i dag deltar i fremste linje sammen med større allierte i land som Afghanistan. Det er det et mål i seg selv at vi kan gjøre. Det er samtidig på rene at utfordringer gjenstår, ikke minst på støttesiden. Transformasjon er dels tale om ressurstilgang, og i nakne tall er det på det rene at vi ligger noe under NATOs norm om å allokere 2 % av BNP til Forsvaret. Det er imidlertid også tale om å gjøre de rette prioriteringer, spesielt mellom operative funksjoner og støttefunksjoner, og dette vil bli ett av de sentrale punkter ifbm LTP.

Samtidig må vi hele tiden ha et våkent øye for sammenhengen mellom sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og transformasjonens retning. Enkelte av de forutsetningene som ble lagt i 2002 begynner, som jeg antydet innledningsvis, å fremstå som noe foreldede. Det er derfor viktig at vi beholder fleksibilitet nok til både å møte asymmetriske som symmetriske utfordringer. Hadde vi for eksempel bare valgt å orientere oss inn mot nye, asymmetriske trusler, ville vi neppe ha valgt å fortsette med våpensystemer som fregatter, undervannsbåter og kampfly. Det er derfor viktig å huske på at hvis verden kan endre seg én gang, så kan den også endre seg igjen.

Flere NATO-land har også begynt å uttrykke bekymring for det forhold at NFR etter hvert har blitt den fremste konkurrenten til faktisk deployering til internasjonale operasjoner. NATO ber samtidig om flere utenlandsbidrag og flere innmeldinger til NRF, samtidig som NRF så langt aldri har vært brukt som sådan. Norge tror her på prinsippet om ”use it or loose it”. Uansett kommer vi nok om ikke så alt for lenge å stå fremfor en nytenkning omkring NRF-konseptet.

 

Nordisk forsvarssamarbeid

Dynamikken på forsvarsområdet kommer få steder klarere til uttrykk enn på det nordiske plan. Tross ulike sikkerhetspolitiske tilknytninger utviklet det seg allerede på 90-tallet et praktisk forsvarssamarbeid, som nå opplever ytterligere dynamikk. Det dreier seg om alt fra samordning av innsats i FN-operasjoner, svensk-finsk deltakelse i NATO-operasjoner både i Afghanistan og på Balkan, til norsk deltakelse i den svensk-ledede nordiske innsatsgruppen til EU. Til grunn for det økte samarbeid ligger dels kjente argumenter som geografi, størrelse, språk og kultur. Samtidig kommer nye argumenter for øket samarbeid.  I dagens situasjon vil en rekke prosjekter som ligger utenfor rekkevidden av nasjonale forsvarsbudsjetter, likevel kunne realiseres i fellesskap. Samtidig er motargumentene mot samarbeidet svekket. Øket forsvarssamarbeid mellom f eks Norge og Sverige dreier seg ikke om å gå på akkord med våre allianseforpliktelser. Det er fortsatt tale om separerbare forsvar, men som kan trekke gjensidige fordeler av integrasjon på utvalgte områder av strukturen. Regjeringen har store forventninger til øket samarbeid mellom de nordiske land på forsvarsområdet. Det meste tyder på at de gamle grunnene til at vi ikke gjorde det slik, er på vei nedover, mens argumentene for å samarbeide er på vei oppover. Det er vanskelig å se hvordan dette skulle snu seg i tiden som kommer. 

 

Rekruttering – Verneplikt – Kvinner i Forsvaret

 Personellet er uten sammenligning Forsvarets viktigste ressurs. Forsvaret er - mer enn noe annet - en kunnskapsbedrift, hvor begrepet livslang læring er en realitet.  Dette er ikke minst synlig ift vårt engasjement ute.   Norge vil aldri kunne bidra med det store antall soldater, men til gjengjeld med styrker som gjør en forskjell fordi de har høy kompetanse, er godt trent og ustyrt, og samtidig med kulturforståelse for området de opererer i. 

Det er samtidig på det rene at sett ift en redusert forsvarsstruktur har vi allerede i dag utfordringer på bemanningssiden. En hovedutfordring ligger i  å øke antallet yngre befal i operative stillinger i avdelingene, og sentralt her står utvidelse av ordningen med avdelingsbefal. Utfordringene blir særlig synlig når vi ser på de samlede behov som følge av pågående operasjoner, NRF-forpliktelser, og et mulig utvidet engasjement i Afrika. Dette er særlig følbart innen Hæren som er strukket tynt, selv om den nå er i vekst. Konsekvensene av overutnyttelse over tid er vel kjente, gjennom unødig slitasje på personell og materiell. En bedre harmoni mellom behov og styrkeproduksjon i vårt uteengasjement forutsetter at vi tar en helhetlig tilnærming, hvor vi må se på både ambisjonsnivå, mulige justeringer i pågående engasjementer, tjenestemønster som i større grad er forenlig med familieliv, - samt også muligheten for økt bruk av beordring.

Den største gruppen av de som gjennom årene har gjort en verdifull innsats for Forsvaret er likevel de vernepliktige. Verneplikten er viktig ikke bare fordi den sikrer Forsvaret en stabil tilførsel av egnet personell, men også fordi den gjennom sitt mangfold sikrer Forsvaret forankring og legitimitet. Et forsvar basert på kun yrkessoldater er betenkelig prinsipielt, og det er tvilsomt om vi vil klare å rekruttere tilstrekkelig personell innenfor et hett arbeidsmarked. Denne regjeringen vil opprettholde den allmenne verneplikten som institusjon.

Like klart er det at et mobiliseringsforsvar slik vi kjenner det fra tidligere ikke vil dekke våre behov, verken ute eller hjemme. Å ta vesentlig flere inn til førstegangstjeneste enn vi faktisk har behov for vil være å sløse med både Forsvarets og samfunnets ressurser. Det avgjørende blir dermed hvordan vi praktiserer førstegangstjenesten for å dekke våre samlede behov. Førstegangstjenesten må imidlertid også i fremtiden ha et innhold som gjør den til noe mer enn en rekrutterings- og seleksjonsmekanisme for internasjonale operasjoner. Her kommer Regjeringen til å være ubøyelig, selv om enkelte nok kommer til å ta til orde for en ytterligere profesjonalisering av Forsvaret. 

Forsvaret må gjenspeile det samfunnet det er en del av. I dag er verneplikten som en plikt forbeholdt menn, og kvinneandelen blant befal og vervede er i underkant at 7 %. Regjeringen legger stor vekt på å få opp kvinneandelen, både for at Forsvaret skal kunne rekruttere blant de best kvalifiserte, og for å opprettholde legitimiteten til Forsvaret. Fra og med i år gjennomføres frivillig sesjon for kvinner. Det er et steg i riktig retning. Samtidig mener regjeringen at tidspunktet er kommet for vurdere alminnelig verneplikt for kvinner.

 

Arbeidet med neste langtidsplan 2009-2012

Utfordringene både ute og ikke minst hjemme peker i retning av at mindre vekt bør legges på hva vi skal forsvare oss mot, og mer vekt legges på det vi ønsker å beskytte, i form av virksomhet, infrastruktur, interesser og verdier. Dette understreker betydningen av et forsvar som er innrettet for å verne om og ivareta våre sentrale interesser i et langsiktig perspektiv. Et fleksibelt forsvar som kan håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver blir helt sentralt ifbm neste langtidsplan. Vi er godt i gang med dette arbeidet,  som foregår langs to parallelle men nært beslektede spor.

FSJ er i ferd med å avslutte sin Forsvarsstudie, som vil bli overlevert til Regjeringen i begynnelsen av november. Forsvarssjefen vil her fremme selvstendige fagmilitære råd om helhetlige løsninger for Forsvarets utvikling, som viktig innspill i arbeidet med neste langtidsplan. 

Samtidig ønsker vi en så bred og inkluderende prosess som mulig omkring arbeidet med den neste langtidsplanen for Forsvaret. I tillegg til FS 07 gjennomføres det derfor en politisk prosess. I september i fjor opprettet regjeringen forsvarspolitisk utvalg (FPU), som skal sørge for en bred og åpen dialog om forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer. Utvalget skal vurdere og fremme forslag til prioriteringer knyttet til et bredt spekter av problemstillinger som vil stå sentralt i den videre utviklingen av Forsvaret. Blant annet Forsvarets ambisjonsnivå, sivilt-militært samarbeid og verneplikt. Utvalget skal anlegge et bredt sikkerhetsperspektiv på vurderingene, der Forsvarets og militærmaktens rolle i relasjon til samfunnssikkerheten blir belyst. Jeg ser frem til utvalgets anbefaling som kommer omtrent samtidig med Forsvarsstudien.

FS-07 og FPU vil danne to viktige og likeverdige innspill til den helhetlige LTP som regjeringen vil fremlegge for Stortinget ila 2008. Departementet er nå midt i arbeidet med utarbeidelsen av LTP, og det er naturligvis verken mulig eller ønskelig å foregripe noen konklusjoner. Noe synes likevel rimelig klart. Ett viktig mål vil være å få til et varig samsvar mellom oppgaver, struktur og økonomiske rammer. Forutsetningen for dette synes bedre enn på mange år, med utgangspunkt i de resultater som er oppnådd ifbm iverksettelsen av gjeldende langtidsplan. Sentrale virkemiddel blir videre effektivisering av logistikk- og støttevirksomheten, kombinert med skjerming av operativ virksomhet og investeringer som utgjør fundamentet for den modernisering vi er inne i.

Mange er opptatt av hvor i landet Forsvaret skal være lokalisert, og spekulasjonene går allerede høyt om mulige endringer i forsvarsstrukturen i neste langtidsperiode. La meg understreke at det ikke er tatt noen politiske beslutninger om Forsvaret for perioden 2009-2012. Det vil først skje i 2008. Og det er regjeringen – og til sist Stortinget – som skal bestemme den fremtidige utviklingen av Forsvaret.

Et sentralt mål for regjeringen er å videreutvikle et RELEVANTog FLEKSIBELT forsvar, i stand til å håndtere et bredt spekter av sikkerhetsutfordringer både NASJONALT OG INTERNASJONALT. Jeg vil understreke igjen at det er ikke noe motsetningsforhold mellom Forsvarets internasjonale engasjement i form av deltakelse i fredsoperasjoner, og prioritering av nasjonale interesser. Satt på spissen; hvis det var slik at alt Forsvaret skulle gjøre var i Afghanistan, hadde vi ikke trengt å gå til anskaffelse av fregatter og kampfly. Forsvaret vil imidlertid spille en sentral rolle både i våre nærområder, og internasjonalt, som et av Norges fremste sikkerhetspolitiske virkemidler. Det Forsvaret vi skal ha, må kunne leve opp til begge disse oppgavesettene samtidig.

 

Kampfly 

Utfordringene knyttet til å opprettholde balansen innenfor fremtidens forsvar er i stor grad knyttet til at vi klarer å gjøre de riktige investeringer på materiellsiden. Høy prioritet skal gis til kapasiteter som dekker en bred del av oppgavespekteret, både hjemme og ute. Utfordringene blir ikke mindre av at flere av våre sentrale materiellsystemer når slutten av sin tekniske og operative levealder i perioden 2010-2020. 

Kampflyprosjektet er det som for tiden tiltrekker seg mest oppmerksomhet. Det er forståelig når en tar inn over seg at beslutningen som vi gjør nå kommer til å ha konsekvenser for mange år fremover. Vårt syn er at kampfly er en helt nødvendig del av vår militære evne og militære nærvær i nord. Anskaffelse av nye kampfly er samtidig – på grunn av sakens størrelse – en løftestang for en rekke andre saker inkl vår anskaffelses- og industripolitikk. Derfor er det nødvendig at vi har en systematisk og  balansert prosess, - basert på åpenhet og reell konkurranse mellom alle de tre aktuelle kandidatene, Eurofighter, JAS Gripen og Joint Strike Fighter. Regjeringen vil også – i større grad enn før - bruke Forsvarets anskaffelser aktivt til å sikre oppdrag for norsk industri, og Forsvarets anskaffelser skal være et aktivt næringspolitisk verktøy. Men det aller viktigste er og blir at Norge skal ha et relevant og fremtidsrettet kampflyvåpen, og de flyene vi ender opp med å kjøpe skal være med oss fram mot midten av dette hundreåret.

 

Oppsummerende betraktninger 

Standardutsagnet under den kalde krigen var gjerne at norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk ”ligger fast”. Sikkerhetspolitikken skulle først og fremst være forutsigbar. Og det er jo fortsatt slik at vår sikkerhetspolitiske orientering og behovet for bred forankring og oppslutning om Forsvarets rolle bærer preg av kontinuitet. Samtidig gjelder mer enn noen gang at forsvarspolitikken må ses som aktivt instrument for vår sikkerhetspolitikk, som i sin tur må ta høyde for hvordan verden rundt oss faktisk ser ut. Vår verden i dag er utvilsomt preget av nye utfordringer og i fortsatt endring. Mens vi tidligere organiserte oss rundt ett eneste, men til gjengjeld svært alvorlig scenario, er verden i dag langt mer uforutsigbar og langt mer omskiftelig. Kravet om tilpassing gjelder derfor i større grad enn noen gang også forsvarspolitikken. Utfordringen blir ikke mindre av at forsvarsplanlegging er langsiktig av natur. Dette stiller høye krav til både langsiktig tenkning, avveining av ulike og ofte konkurrerende hensyn, og ikke minst evne til å ta kloke og om nødvendig tøffe beslutninger når de først fattes. Vi må dessuten stå sammen om gjennomføringen av disse.

I sum: kravene til norsk forsvarspolitikk er i dag skyhøye. Samtidig er det viktigere enn noen gang at de innfris, og det tror jeg vi i fellesskap skal klare.