Den 9. mai skjedde så det man hadde ventet på, men som man hadde håpet å unngå, åpen kamp mellom norske styrker og geriljasoldater. Den norske styrken var flere ganger tidligere blitt direkte beskutt, men uten å besvare ilden. Denne gang ble ilden besvart.

 

Episoden ble innledet på fredelig vis denne formiddagen. En palestinsk gruppe som ble kalt Nordvest Kaoukaba, ba om et møte med våre styrker i Kaoukaba. Denne byen, som lå i en bratt åsside i utkanten av det norskkontrollerte området, var fraflyttet for lengst. Bare et par bønder hadde tilhold der i tillegg til den norske troppen fra Kompani 3. Bare et steinkast unna, nede i olivenlundene, lå en annen fraksjon av PLO.

 

Gruppen fra Nordvest Kaoukaba kom frem til Kaoukaba ved 9-tiden og ba om et møte med troppssjefen, og et nytt møte ble avtalt til klokken 10. Soldatene som kom for å avtale møtet, var ungdom i 14-15 års alderen, godt bevæpnet.

 

Troppssjefen, løytnant Petter Kjendlie, kom til avtalt tid frem til fenrik Morten Lassen og hans lag for å ta imot representantene for denne PLO-grupperingen, men ingen kom. De norske soldatene ventet tålmodig i solsteken en hel time uten at noe skjedde. Men plutselig fikk de øye på 12 geriljasoldater som kom fremover mot nordmennene, bevæpnet med maskingevær, håndvåpen og geværgranater. I stedet for å komme helt frem til møtestedet, gikk geriljasoldatene med ett ned i typisk kampstilling ca. 125 meter fra fenrik Lassens lag, like ved det som av guttene var døpt "Ørneredet" øverst i Kaoukaba.

 

Hva var egentlig i ferd med å skje? De norske soldatene fikk ikke tid til å fundere lenge på det, for uten varsel åpnet de 12 geriljasoldatene ild direkte mot det norske laget. Skuddene smalt rundt nordmennene, og rikosjettene hvinte til alle kanter. Fenrik Kristoffer Hole fra Lesja sto i døråpningen til "Ørneredet" da skytingen begynte, og med ett falt han sammen på bakken. Han var truffet i benet av et rikosjett, men til tross for skaden klarte han ved egen hjelp å hinke vekk fra kampsonen.
Løytnant Petter Kjendlie fikk nå øye på to geriljasoldater som var på vei mot fenrik Lassens lag. De to ble anropt da de var omkring 50 meter fra stillingen og bedt om å fjerne seg. I stedet for å adlyde eller svare, gikk de to geriljasoldatene ned på kne og begynte å skyte mot nordmennene. Flere av skuddene traff sandsekkene foran dekningsrommet.

 

Det var ingen tvil om at PLO-folkene var fast bestemt På å meie ned den norske styrken, men etter at den første overraskelsen hadde gitt seg hos nordmennene, hadde de fått nok av dette livsfarlige spillet. Fenrik Lassen grep selv maskingeværet og sendte en salve mot geriljasoldatene. Tidligere hadde nordmennene ikke skutt tilbake når de ble beskutt, men ordrene var nå klinkende klare. Følte vi oss direkte truet, skulle vi besvare ilden for å beskytte oss selv. Og angrepet på den norske stillingen var tydeligvis godt planlagt.
Mens denne skuddvekslingen pågikk, ba major Haddad på vegne av falangistene den norske bataljonsledelsen om å få være med på kampen, men dette ble det sagt et klart nei til. Skytingen ved "Ørneredet" fortsatte, og løytnant Kjendlie fant tiden inne til å gi ordre om det som på fagspråket kalles rettet ildgivning. Altså, ingen pardon eller skyting over hodene på geriljasoldatene, men direkte ild.
Det er mulig at geriljasoldatene ikke hadde ventet å bli beskutt. De hadde tidligere skutt på oss uten at vi hadde besvart ilden, men denne gang fikk de seg en overraskelse. Da ilden fra den norske stillingen ble rettet direkte mot geriljasoldatene, oppsto det en liten pause i skytingen fra PLOsiden. Denne lille pausen ga det norske laget anledning til å få i stilling to mann med den rekylfrie kanonen "Carl Gustav" - kaliber 84 mm. I tillegg til de to med kanonen tok også fem mann med maskingevær stilling ved "ørneredet".

 

De nærmeste geriljasoldatene lå bare 30 meter unna nå, og på ordre ble "Carl Gustav" rettet inn mot dette stedet. To skudd ble avfyrt, og det bli stille fra denne posisjonen.

 

I rapporten som ble skrevet etter hendelsen, het det kort og godt: "Begge skuddene traff."

 

Nå kom ytterligere større forsterkning til den norske stillingen, og disse gikk i posisjon på sydsiden av "Ørneredet". Det ble atter skuddveksling mellom nordmennene og geriljasoldatene, og ildgivningen var meget hissig. Nå var også bataljonsjefen kommet frem til Kaoukaba, hvor han fulgte kampene.
Skytingen mellom de to gruppene fortsatte et par timers tid, men omsider ble det meldt om våpenhvile. Nordmennene stoppet øyeblikkelig ildgivningen, mens geriljasoldatene fortsatte å smelle av noen skudd i et par minutter, før også de ga seg.
Palestinerne viftet med en rød fille mot nordmennene fra en åskam et stykke unna. Løytnant Kjendlie tok av seg den blå bereten og viftet tilbake, før han uten å nøle gikk rett bort til geriljasoldatene. PLO-folkene ba om å få hente en av sine drepte, og det ble da klart at det hadde vært falne i den intense og hissige kampen ved "Ørneredet". Løytnant Kjendlie fulgte gruppen frem til den drepte. Han kunne kjenne igjen noen av geriljasoldatene fra tidligere møter, de fleste av dem var mellom 19 og 30 år, og de virket veldisiplinerte som soldater, kunne løytnanten rapportere.

 

Den norske styrken avfyrte under kampen i alt 200 maskingeværskudd, 50 skudd fra AG3 og to granater fra "Carl Gustav". PLO's skudd ble anslått til å være ti ganger så mange fra håndvåpen, samt åtte geværgranater.
Det offisielle tapet hos palestinerne ble oppgitt til en drept og en såret, mens nordmennene mente at adskillig flere var blitt drept, kanskje så mange som åtte.

 

Etter denne episoden ble hele den norske bataljonen satt i høyeste beredskap, men det hendte ikke mer den dagen.
Var det korrekt det den norske styrken i Kaoukaba gjorde da den åpnet ild? Utvilsomt. Etter to tidligere episoder hvor vi ble beskutt, kom det klare ordrer om hva vi skulle gjøre dersom det atter ble skutt på oss. Vi skulle besvare ilden.

 

PLO-folkene ga etter dette en forsikring om at de ikke skulle skyte mot nordmennene flere ganger. Det at den norske styrken hadde besvart ilden så ettertrykkelig, hadde nok gjort et visst inntrykk. Vi var altså ikke så snille og forsiktige som de kanskje trodde?
Oberst Vigar Aabrek uttalte at den norske styrken i dette tilfellet handlet absolutt korrekt, og ingen kunne klandres for det som skjedde.
Men atter en gang meldte spørsmålet seg, hva var det for slags situasjon vi var havnet i? Fred var det tydeligvis ikke i landet, selv om alle parter lovet på tro og ære og ved alle de guder som finnes i området, at de ikke skulle slåss eller skyte på noen.
Disse lovnader ble bare ikke holdt