Det som nå skjer i Libanon, ja hele Midt-Østen er en tragedie. Det kan bare være de mest ekstreme som gleder seg over de siste dagers hendinger.  Jeg har prøvd eter beste evne å holde kontakt med mine venner i Libanon. Noen har jeg fått snakket med over telefon og andre har jeg nådd med SMS. Jeg har fått meldinger tilbake om at alt står bare bra til med både de i Saqi, Rachayia og Beirut. Samme kvelden som dette startet så fikk jeg en kort samtale med Louis Assi og da var alt bare bra. Det var skutt mot 2 Hizbollah stillinger mellom Saqi og Rachayia men det syntes da som tingene skulle roe seg ned der i området.

Torsdag fikk jeg igjennom noen SMS’er men ingen samtaler. I går kveld fikk jeg så vidt snakket med Louis i Ebel es Saqi. I løpet av natta måtte Louis ta familien med seg og flytte inn til sin bror på ”Scotsman”. Der er det bomberom i kjelleren.

I dag, lørdag fikk jeg etter veldig mange oppringinger tak i Louis. Det ble en kort samtale før forbindelsen ble brutt, men det sto bra til med hans familie og tingene hørtes ikke så forferdelig ut der og da. Dette var ca kl. 1000. Jeg prøvde på nytt senere og fikk etter mye om og men kontakt igjen med Louis. Nå var ting gått fra jævlig til verre…….

Vi mistet forbindelsen fra Norge til Libanon, men linjen var fortsatt åpen og Louis forstod at jeg kunne høre han selv om han ikke kunne høre meg. Louis fortsatte å prate om det som hadde foregått fra broene over Hasbani ble bombet i natt og til det som nå foregikk rundt han.

Louis har blitt akkreditert som journalist for Dagbladet, men kommer ikke frem med sine meldinger eller det stoffet han har skrevet så han brukte meg som mottaker for alt som hadde foregått. Under samtalen gikk han opp på taket av huset sitt for å prøve å få bedre forbindelse. Noe vi oppnådde i noen korte perioder.

For øyeblikket så er det ikke noen matkrise i området, men bensin har blitt mangelvare og ingen bensinstasjoner tar sjansen på å holde åpent da de har blitt mål for den systematiske ødeleggingen av infrastruktur i Libanon. Strømmen er bare tilstede i korte perioder og aggregatet til Louis har vært defekt i de siste par månedene.

Det som er virkelig bekymringsfullt for øyeblikket er helsetjenesten og muligheten for å komme under behandling for skader. Denne muligheten er lik null. Kun mindre behandling av småsår og brudd kan skje i nærområdet. Det er ikke mulig å komme seg til noen av de større sykehusene i Nabatiye, Saida eller Tyr da broer og veier er bombet i stykker.

Louis Assi har vært i kontakt med Kongsvinger Kommune og de vil overføre litt penger for anskaffelse av hermetikk for de eldre. Dette er ikke sikkert at det vil være mulig da ingen vet om det går å få ut penger fra banken i Marjaayoun. Han har så langt brukt av husbyggemidlene for å anskaffe litt til de han vet trenger en håndsrekning.

Mens vi snakker sammen flyr det jagerfly over Saqi og skyter ut ”flares” før de går til angrep mot områder rundt gamle 4-8 HQ. Likeledes skytes det med artilleri av flere kaliber og nå lander granatene i område ”Bombesvingen” som ligger 1200 – 1500 meter øst for huset til Louis. Mye av granatene som lander er fosforgranater og det brenner friskt i det tørre gresset langs veien og på skråningene rundt.

Under samtalen kommer det mye personlige følelser i det som Louis beskriver, han er redd, ikke så mye for seg selv men sine barn og sin kone som igjen er gravid. Han vet ikke hva han skal gjøre, har lyst til å evakuere, men til hvor og hvordan vet han ikke. Selvsagt sier han at han har lyst å ta familien med seg å dra til Norge, men hvordan komme seg hit til oss nesten uten penger og med all infrastruktur rundt seg ødelagt…..

Nå blir samtalen veldig følelsesladet og personlig, han ber meg hilse alle kjente og håper å få treffe oss igjen…….

Så blir samtalen igjen brutt………