To norske politikvinner arbeider nå ved politiakademiet i Kabul for å hjelpe til med å utdanne afghanske kvinner til politiyrket. På et annet kontor i hovedstaden gir en norsk dommer råd til en afghansk kollega om håndtering av narkotikasaker i rettsapparatet. I Mazar-e-Sharif, den største byen i Nord-Afghanistan, samarbeider den norske militære utrykningsstyrken med sine kollegaer i den afghanske hæren. I Meymaneh, lenger vest, kunne den lokale avdelingen til den afghanske hæren i midten av april åpne en flunkende ny leir – moské inkludert - til fem millioner kroner, finansiert av Norge.
Klippet fra FD
Av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og justisminister Knut Storberget
Dette er bare noen eksempler på de mange tiltak som er satt i verk for å bistå afghanerne i å bygge landet opp igjen. Bak terroraksjonene og trefningene som preger nyhetene fra Afghanistan foregår det et omfattende prosjekt som har som siktemål at det afghanske folket en dag skal være selvhjulpne, ikke bare når det gjelder egen sikkerhet, men på alle samfunnsområder.
Det er en formidabel oppgave. Flere tiår med kriger og konflikter har satt landet langt tilbake. Millioner av mennesker som måtte flykte forsøker å finne nytt fotfeste. Mange steder mangler alt det vi forbinder med et levedyktig samfunn: egnede boliger, helsestell, skoler, inntektsbringende arbeid og – ikke minst – sikkerhet mot vold og vilkårlighet.
Det er lett å resignere når oppgavene er så overveldende. Hvor skal man begynne?
Etter at Taliban-regimet ble nedkjempet, har afghanerne og det internasjonale samfunnet begynt på et bredt område. Og nøkkeltall fra FNs operasjon i Afghanistan viser at man har kommet et stykke på vei:
-
Etter 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kroner til Afghanistan.
-
Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake.
-
Millioner av jenter har fått skolegang. 400.000 nye jenter begynner på skole i år.
-
Det er 10 universiteter i landet, mot bare ett – som knapt fungerte – under Taliban.
-
83% av befolkningen har nå tilgang til helsestell, sammenlignet med 9% i 2004.
-
76% av barn under fem år er blitt vaksinert mot barnesykdommer.
-
Inntekten per innbygger er fordoblet på tre år. Den økonomiske veksten for i år er anslått til 12-14%.
Også på justis- og forsvarssektoren er det fremgang å spore. I følge FN er mer enn 60.000 tidligere krigere avvæpnet og gjenintegrert i samfunnet. Vel 35.000 afghanere gjør nå tjeneste i den nye politistyrken, mens tallet på soldater som er innrullert i det nye nasjonale forsvaret er kommet opp i 30.000.
Dette er oppmuntrende utviklingstrekk, men vi skal likevel ikke overdrive det som er oppnådd. Det er langt igjen, og vi må erkjenne at arbeidet innebærer stor risiko for tilbakeslag.
Det er mange internasjonale aktører som bistår den afghanske regjeringen i gjenreisingsarbeidet. På norsk side mener vi det er riktig å følge tre spor for å oppnå videre fremgang.
For det første må vi ha en helhetlig tilnærming. Vi kommer ingen vei med bare å sende soldater og politifolk. Det er like fåfengt som å bevilge penger til store utviklingsprosjekter som ikke kan virkeliggjøres fordi terror og lovløshet råder. Og dersom det ikke utvikles et godt, demokratisk styresett i landet, undermineres evnen til å sikre samfunnet sikkerhet og utvikling. Vi må altså bidra både til sikkerhet, sivil utvikling og godt styresett – samtidig og samordnet. Dette helhetlige synet får stadig sterkere gjennomslag hos våre samarbeidspartnere.
Det andre vi må ha i mente, er at det er umulig å se utviklingen i Afghanistan isolert fra regionen for øvrig. Vi må arbeide for at alle omkringliggende land bidrar til en stabilisering av Afghanistan.
Det tredje sporet er helt avgjørende. Vi kan kalle det ”afghanisering”. Det innebærer en erkjennelse av at det på sikt kun er afghanerne selv som kan og bør løse landets problemer. I den kritiske oppbyggingsfasen landet nå er i, har det internasjonale samfunnet en plikt til å følge FNs oppfordring og støtte det folkevalgte styret, men det er ingen varig løsning.
Noe av det viktigste vi gjør i denne fasen er derfor å bistå myndighetene med det som i sjargongen kalles for sikkerhetssektorreform. Det betyr at vi hjelper regjeringen i Kabul med å bygge opp eget politi, domstoler, påtalemyndighet, forsvar, departementer og andre offentlige institusjoner på dette området. Den grunnleggende holdningen som formidles er at alle sikkerhetsstyrker skal være underlagt demokratisk, sivil kontroll, og i arbeidet inngår blant annet undervisning i folkerett og menneskerettigheter, narkotikabekjempelse, rekruttering og opplæring av kvinner.
Den internasjonale operasjonen i Afghanistan er basert på et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd gjennom en rekke enstemmige resolusjonen. Den siste resolusjonen (1746) av 23. mars i år understreker spesielt behovet for fremdrift for sikkerhetssektorreform. Dette følger vi opp.
Vi har til enhver tid 20 velkvalifiserte kvinner og menn fra den norske justissektoren til Afghanistan. Det er politifolk som bidrar til å utdanne og støtte afghanske kollegaer, det er dommere, påtalejurister og forsvarsadvokater som gir veiledning i behandlingen av narkotikasaker i rettsapparatet, og det er fengselsbetjenter som bistår provinsmyndighetene i Faryab med forbedringer innen fengselsvesenet. Norge bidrar med halvparten av personellet i den internasjonale ekspertgruppen av jurister, og Norge er det eneste landet som frem til nå har bidratt med dommere.
Å sende jurister til Afghanistan er å bygge fundamentet for en kompetent og ukorrupt rettsstat. Alt det andre vi støtter opp om - demokratiutvikling, fattigdomsbekjempelse, utdanning, freds- og forsoningsprosesser - baserer seg på at ivaretakelse av rettsstatlige prinsipper ligger i bunnen.
På militær side stiller Norge med omfattende bidrag. Det har vært stor interesse for våre spesialstyrker og våre kampfly, ikke så mye oppmerksomhet om det daglige arbeidet med å støtte oppbyggingen av den afghanske hæren. Dette foregår blant annet i NATO-regi i det som kalles Operational Mentoring and Liaison Teams. Norge bidrar med personell til to av disse gruppene, som skal hjelpe til med opplæring og trening av den afghanske hæren. Vi bidrar også med utstyr og, som nevnt innledningsvis, finansiering av tiltrengte lokaler ute i distriktet.
Alt vi gjør i Afghanistan har altså det overordnete siktemål at afghanerne selv skal bli i stand til å overta ansvaret for egen sikkerhet, og der igjennom legge grunnlaget for egen utvikling. Det er en krevende og langsiktig utfordring, men den har vi tatt.