Filmen Tinnsoldatene, av regissør Stian Indrevoll og Piraya Film as, har markert seg i utlandet. I Norge har den knapt ført til debatt i det hele tatt.  Filmen vant kategorien  Best International Documentary Film på Beirut International Documentary Film Festival.  I filmen møter vi blant annet 3 norske FN-Veteraner som tjenestegjorde i FMR i 1996 hvor de ble vitne til svært grusomme resultater av krigshandlinger, og hvor UNIFIL også ble mål for granatene.  Filmen inneholder de norske FN-soldatenes egne videobilder.

Av Veterannett

Under de første minuttene av filmen kom tanken at FN-tjeneste kan være så mangt, det er helt avhengig av tid og sted og forholdene i området akkurat når man er i tjeneste, hva slags bilde vil denne filmen gi til de utenforstående?  Det er svært vanskelig å gi et godt bilde av hva tjeneste i internasjonale operasjoner innebærer på godt og vondt.  Vi vet jo at de uvitende fort drar alle over med samme kam, og vi mener at de første minuttene ikke var representative, festlige lag er som regel en svært liten bit av tjenesten, men var litt for fremtredende helt i begynnelsen på filmen - før alvoret satte inn for fullt.

Men dette er ikke først og fremst en film om FN-tjenesten , dette er en film om krigens grsusomhether, og kun et lite utdrag av det.  FN-soldaten er som regel kun en tilskuer til hva menneskene som bor midt i krigssonen må tåle, tilskuer til hvilke grusomheter ”krighsherrene” kan tillate seg, FN-soldaten reiser hjem igjen, hjem til en trygg hverdag i Norge en del erfaringer rikere, hvis han ikke er en av de uheldige få som får erfare grusomhetene på litt for nært hold..  Er ikke FN-soldatens viktigste oppgave å videreformidle erfaringene til norske myndigheter og til verdenssamfunnet forøvrig gjennom FN?  Eller sender Norge FN-soldater ut først og fremst for å oppnå ”goodwill”?

Dette er en viktig film på mange måter.   Den er viktig for det den gir et  innblikk i hva man risikerer å oppleve som soldat i Forsvarets internasjonale operasjoner, den er viktig for det den gir et lite innblikk i hva sivilbefolningen i et land i krig opplever av grusomheter, og den er viktig fordi den gir et innblikk i hvordan de dominerende nasjonene effektivt feier den grusomme sannhet under teppet hvis sannheten ikke er ”i henhold”.

Man sitter etter denne filmen også igjen med et spørsmål: Hvor ligger lojaliteten til norske myndigheter?  Er lojaliteten til Israel viktigere enn lojaliteten til sine egne soldater? Sine egne soldater som de sender ut i krigssoner rundt omkring i verden, og som med livet som innsats forsøker å hjelpe fremmede mennesker i et fremmed land til en bedre hverdag, er det ikke det det hele handler om?

I filmen møter vi 3 norske Veteraner fra FMR (Force Mobile Reserve) som ble vitne til det grusomet resultatet av at Israel ”shellet” en FN-Camp i Qana i 1996.  Resultatet var over 100 drepte sivile.  Filmen viser også når de 3 vender tilbake etter 7 år og besøker de forskjellige plassene.

Filmen har et rikt innhold av private Video-opptak som er gjort av de norske FN-soldatene selv.  Det blir kanskje litt for mye fokus på festlige lag enkelte ganger.  For oss som selv har tjenestegjort er det ikke noe problem å tolke det vi ser, men utenforstående vil nok ha problemer med å sette dette i sammenheng.  Det har ingen negativ effekt på filmen, men gir kanskje ikke det beste bildet av norske soldater til utenforstående.

Dette er en sterk film, og et ”must” for alle som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, for alle som er aktive i Forsvaret, eller som har planer om å tjenestegjøre.  Tjeneste i internasjonale operasjoner kan ikke generaliseres, situasjonen er som regel veldig forskjellig fra misjon til misjon – og fra kontingent til kontingent, det er viktig å forstå.  Noen kan tjenestegjøre 12 måneder uten å høre et eneste skudd, mens andre får opplevelser som merker dem for livet.