Når jeg sitter i en sen kveldstime og summerer opp året tenker jeg på soldatene som aldri fikk oppleve 2009. Kristoffer Sørli Jørgensen, Tor Arne Lau-Henriksen, Tommy Rødningsby og sikkert flere andre som offentligheten ikke har hørt om.

Når noen dør eller blir skadd er det alltid noen som blir igjen. Mødre, fedre, søstre, brødre, kjærester, barn, ektefeller. Alle de som blir glemt straks avisoverskriftene forsvinner og politikernes taler stopper opp. De sitter igjen med sorgen, savnet, undringen, sinnet og i noen tilfeller – bitterheten. Hvorfor skjedde dette oss? Hvorfor ham eller henne?

Dette gjelder ikke bare de som tjenestegjør i skrivende stund, men også de som har vært ute. De som sto på sjekkposter i Libanon, reddet liv i Gulfen og var i Somalia. De som kjempet på Balkan og de som nå befinner seg i Afghanistan. Samt alle de som har bidratt i stridssoner nesten ingen har hørt om.

Og til slutt tenker jeg på de som fremdeles ufrivillig er igjen ”der ute”.

Vi skal sende dem alle en tanke i Jula. Enten de står i et støvete veikryss i en nordlig provins av Afghanistan, er i skjul ved den pakistanske grensen eller sitter alene på en hybel et sted i Norge. Vi skylder dem nemlig en stor takk.

Våre myndigheter skylder dem uendelig mer enn det.