Vi skal ha fokus på soldatene som reiser ut, men også på familiene deres, påstår forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen under et innlegg ved pårørendeseminaret til Nvio, 28.august 2009.

Dette ansvaret kjenner jeg på hver eneste dag. Derfor var veteransaken noe av det aller første jeg tok tak i da jeg ble forsvarsminister. Jeg så at veteranene ikke var ivaretatt på en god nok måte.

Det er rundt 120.000 kvinner og menn som har deltatt i utenlandsoperasjoner på vegne av Norge siden andre verdenskrig. Norge har i denne perioden deltatt i mer enn 40 ulike fredsoperasjoner. I år vil vi ha mellom 700 og 900 befal, vervede og soldater ute til enhver tid. Det betyr at mellom 1200 og 1600 personer vil delta i en operasjon der Norge har et bidrag i år.

Den internasjonale situasjonen er slik at Norge ber noen av sine beste folk om å ta en risiko i fredens tjeneste. Den daglige innsatsen de gjør har en pris.
 
Det koster å sette sin egen sikkerhet på spill fordi man ønsker å gjøre en innsats for samfunnet. Det koster å være borte fra dem man er glad i. Det koster å møte samfunn som er herjet av krig og konflikter, og å møte enkeltmennesker som alle har sin historie.

Jeg er stolt av veteranene våre.
De har vært på risikofylte oppdrag for å skape fred og stabilitet der ute
- og for å bidra til trygghet og sikkerhet for oss her hjemme.

Derfor vil jeg understreke at:

Soldatene skal få skikkelig opplæring før de reiser ut.
Soldatene skal få solid oppfølging mens de er ute på oppdrag.
Og ikke minst: Soldatene skal få et verdig tilbud og oppfølging når de kommer hjem.

Dette er viktig for soldatene det gjelder, men det er selvfølgelig også viktig for de pårørende.

Vi har sikret bedre rettigheter for veteranene:
- Vi har styrket forsikringsordningene og erstatningsordningene
- Vi har styrket oppfølgingen fra Forsvaret etter endt tjeneste. Vi har lovfestet retten til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret i inntil ett år etter at tjenesten er over.

En viktig endring er at staten har fått et såkalt objektivt erstatningsansvar ved personskader i internasjonale operasjoner. Staten skal - uavhengig av skyld - erstatte tap som militært og sivilt personell i Forsvaret har fått på grunn av skade eller sykdom som er oppstått etter tjeneste ute. Dette gjelder også psykiske belastningsskader.

Den viktigste grunnen til denne bestemmelsen er at vi har beordringsplikt – offiserer må nå regne med utenlandstjeneste dersom de skal ha en militær karriere. Det er klart at dette er en ekstra belastning for både befalet og familiene deres.

En lovfesting av et objektivt ansvar vil også ha en viktig symbolverdi. En slik regel markerer at myndighetene og samfunnet anerkjenner og verdsetter den betydelige innsatsen til personellet som deltar i utenlandsoperasjoner.

For psykiske belastningskader som er pådratt fra 1978 og frem til loven trer i kraft 1. januar 2010 skal det innføres en særskilt kompensasjonsordning. Departementet utarbeider nå en egen forskrift for ordningen, slik at den står klar innen loven trer i kraft. Det er satt sammen en referansegruppe med representanter fra veteran- og personellorganisasjonene som bistår departementet i dette arbeidet.

For å si det litt enkelt: Vi har gjort det lettere å få erstatning, og flere skal kunne få det. Det vil spesielt bli enklere å få erstatning for psykiske belastningsskader.

Jeg er veldig fornøyd med at veteranene nå får en god erstatningsordning. Staten tar et klart ansvar for de kvinner og menn som skal ut i internasjonale operasjoner fremover. Samtidig rydder vi opp i de gamle sakene.

Om helseoppfølging:
Det har vært viktig for meg å tydeliggjøre Forsvarets ansvar for soldatene både før, under og etter endt tjeneste i internasjonale operasjoner. Derfor har vi også gitt soldatene lovfestet rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret i ett år etter endt tjeneste. Vi har samtidig styrket psykologi- og psykiatrikapasiteten i Forsvaret.

Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk - NMP - ble etablert i februar 2005, for at Forsvarets personell skulle bli bedre ivaretatt i helsespørsmål. Henvendelser vil normalt bli håndtert av Forsvarets spesialister i psykiatri og klinisk psykologi.

Forsvaret har også fire regionale stressmestringsteam med fagpersoner som enten er psykiatere eller spesialister i klinisk psykologi.

Disse teamene deltar i forberedelsene avdelingene har før avreise til utenlandstjeneste. De støtter avdelingene ute når de ber om det, og gjennomfører rutinemessige evalueringer av det psykososiale arbeidsmiljøet.

Alle Forsvarets veteraner blir undersøkt av lege når de kommer hjem fra en utenlandsoperasjon, og alle veteraner kan ta kontakt med NMP dersom de opplever helseplager som kan relateres til tjenesten i Forsvaret. Dette tilbudet gjelder uansett hvor lang tid det er siden tjenesten i Forsvaret ble avsluttet.

Vi jobber også med å bedre samarbeidet med det sivile helsevesenet. Det er ikke slik at Forsvaret kan ha et helt eget helsevesen på siden av det sivile. Derfor er det avgjørende at Forsvaret og helsevesenet har et godt samarbeid, og at man også i det sivile har forståelse for hva soldatene har vært gjennom ute og hva de trenger av oppfølging.

Det er nødvendig å overføre kompetanse fra Forsvaret til det sivile. En av tingene vi skal gjøre er å etablere et prøveprosjekt for samhandling mellom Forsvaret og en kommune der Forsvaret har stor aktivitet. Slik vil vi utvikle gode modeller for oppfølging av personell og overføring av kompetanse fra Forsvaret til det sivile helsevesen. Dette blir gjort i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet.

Vi vil også utarbeide en opplæringspakke i militærpsykiatri for leger og psykologer.

Noen veteraner vil også møte NAV, og vi ønsker selvfølgelig at veteranene skal få den hjelpen og støtten de trenger også der. Vi ser derfor at det er behov for at Forsvaret bidrar med opplæring av etatens rådgivende leger og nøkkelpersonell i NAV.

Om andre tiltak:
Både erstatningsordninger og medisinsk oppfølging er viktig, men det er bare en del av det arbeidet vi har gjort. Selv om det er mye fokus på dette, spesielt i media, skal vi huske på at de aller fleste som har vært ute kommer hjem friske – med positive erfaringer, styrket kompetanse og gode minner.

I vår la vi frem en Stortingsmelding, der vi så på hele bredden i veteransaken. Vi slår fast at vi har styrket kompetansen og tilbudet i Forsvaret på dette området, og vi bygger opp et fagmiljø som skal ha et spesielt ansvar for veteranene.

Vi vil styrke anerkjennelsen av veteraner i Forsvaret og samfunnet.

La meg spesielt nevne noen andre tiltak:

For å styrke veteranenes støtteapparat og sosiale nettverk, har man blant annet etablert Forsvarets veteranadministrasjon og Forsvarets veteransenter på Bæreia.

Bæreia er et velferdssenter for veteraner. Det er et sted for kameratskap, rekreasjon og samhold. Jeg har selv besøkt det flere ganger, og synes det er et flott tilbud som jeg håper mange vil benytte. Her kan veteranene komme med sine gleder og sorger, og treffe andre som vet hva det vil si å ha feltstøvlene på.

Det er viktig at de som reiser ut i krevende oppdrag har gode rammer for oppdraget.
Regjeringen vil være en pådriver internasjonalt for å etablere robuste mandater og klare engasjementsregler før personellet blir sendt ut. Vi vil også sikre en jevnere fordeling av utenlandstjeneste mellom Forsvarets avdelinger og forsvarsgrener.

Det vil også bli lagt vekt på å styrke og videreutvikle systemet for seleksjon til tjeneste ute. Vi vil prioritere forebygging av sykdommer og skader og tidlig oppfølging.

Forberedelsene og treningen som avdelingene gjør før utreise skal evalueres, sånn at de kan gjøres best mulig. Vi vil også styrke oppfølgingen i misjonsområdet. Det vil blant annet bli gjennomført rutinemessig midtevaluering av større kontingenter som deltar i operasjoner i seks måneder eller lenger.

Det skal satses mer på forskning, spesielt i forhold til psykiske belastningsskader, med vekt på omfang, årsaksforhold og hvordan slike skader best kan forebygges.
Regjeringen vil også samarbeide med andre land på dette området, og vi vil spesielt ha et tettere samarbeid med de andre nordiske landene. Vi vil videreføre det gode samarbeidet med veteran- og arbeidstakerorganisasjonene omkring veteranenes rettigheter og situasjon.

Om pårørende:
Akkurat nå har vi rundt tusen norske soldater og offiserer ute på internasjonale oppdrag. Vi har soldater i Afghanistan, som skal bidra til å stabilisere det krigsherjede landet. Vi har en fregatt utenfor Aden-bukta, som skal sikre den internasjonale skipstrafikken. Vi har et feltsykehus i Tsjad. I tillegg har vi en rekke offiserer i andre oppdrag – vi har for eksempel observatører i Midt-Østen, en jurist i Kongo og stabsoffiserer i Nato-hovedkvarterer.

Alle disse gjør en viktig innsats – hver eneste dag.
Og rundt dem er det mange som tenker på dem – hver eneste dag. De har familie: Foreldre, ektefeller og kjærester. De har barn, venner, kolleger og bekjente.

Forsvaret har naturlig nok lagt aller mest vekt på å ta vare på de som reiser ut. Forberede dem på det som kommer, følge dem opp underveis, og ta vare på dem etterpå.

Men for mange er noe av det tøffeste med å reise ut nettopp det at noen blir igjen hjemme. Derfor har vi også lagt stor vekt på å ivareta familiene til de som reiser ut. Forsvaret legger vekt på både å gi grundig informasjon og praktisk støtte så langt det er hensiktsmessig. Mange av de som gjør dette arbeidet er ildsjeler, som legger ned stort engasjement og mye tid. Jeg vil benytte anledningen i dag til å si tusen takk til dere for innsatsen!

Noe av det mest krevende for de som blir igjen hjemme er kanskje uvissheten. Hva er det egentlig deres nærmeste opplever? Vi vil fortsette å legge vekt på god informasjon gjennom å arrangere familietreff og familiedager. Ikke minst er opprettelsen av familiekoordinatorer som kan støtte familiene når det er noe de lurer på et viktig tiltak. Før tjenesten ute får familiene brosjyren ”Å reise ut”, og etter hjemkomsten får de brosjyren ”Å komme hjem”. Der er det samlet erfaringer og tips som kan være til nytte.

Det er viktig å legge til rette for at de som er ute skal kunne ha kontakt med dem hjemme. En telefon eller e-post hjem iblant kan være det som skal til for at de hjemme kan føle seg litt roligere. Det er også lagt opp til at alle som er ute mer enn tre måneder skal kunne reise hjem i løpet av tjenesten.

Det er opprettet en pårørendetelefon. Der er det en vakthavende offiser, som vil være bindeleddet mellom de som er ute i en operasjon og familien hjemme. Denne telefonen skal være døgnbemannet gjennom hele oppdragsperioden. Familiene får informasjon fra operasjonsområdet underveis: Uformelle brev og eventuelt videoer sendes en gang i måneden hjem til familiene og nærmeste pårørende i Norge.

Noen steder har Forsvaret også tilbudt praktisk oppfølging: Som gratis flyreiser for barnevakt eller rett og slett hjelp til snømåking for de som er hjemme. Stadig flere steder gis det også tilbud om spesielt tilrettelagte samlivskurs. Forsvaret vil i det videre arbeidet integrere oppfølging av barn og unge som del av familiepolitikken og videreutviklingen av familietiltakene.

Det er lagt vekt på å få på plass økonomiske kompensasjoner. Det er innført et familietillegg: Militært personell med barn får i dag økonomisk kompensasjon for å dekke merutgifter mens de er ute.

Tiden etter at personeller kommer hjem er også viktig.
Vanligvis har avdelingen en sosial sammenkomst like etter at de kommer hjem. Personellet går gjennom en medisinsk utsjekk, og har samtale med lege og psykolog. Både personellet og familiene deres blir invitert til medaljeseremoni. En del avdelinger har også gjensynstreff en stund etter hjemkomst.
Jeg vet at noen som har vært ute har følt at de har blitt grundig trent og forberedt før utreise, og godt ivaretatt mens de er ute. Men så, når de kommer hjem, oppstår det et vakuum. Dette vil vi forsøke å gjøre noe med. Det å få til en god overgang til livet i Norge igjen er veldig viktig. Vi vil derfor nedsette en arbeidsgruppe for å se på hva vi kan gjøre for å bedre hjemkomstfasen.

Vi har også sagt at vi vil bruke kulturelle virkemidler for å styrke anerkjennelsen av veteraner. Det betyr at vi skal bruke festningene, musikken og museene som arenaer og virkemidler for å gi veteranene anerkjennelse. Det kan for eksempel være gjennom seremonier blant annet ved hjemkomst og avreise, medaljetildeling og minnedager. I tillegg vil det bli arrangert konserter og forestillinger.
Dette handler om å uttrykke takknemlighet, skape identitet og stolthet, bygge og ta vare på kultur og tradisjoner. Ikke minst skal vi ha større åpenhet og synlighet i forhold til befolkningen. Noen eksempler på hva som allerede er gjennomført er medaljeparaden på Akershus festning før sommeren, Festkonserten og Veterandagen i Oslo spektrum 8. mai, og UNIFIL-utstillingen på Forsvarsmuseet. På den måten skaper man møteplasser for kommende, nye og gamle veteraner og deres pårørende.
Vi vil legge til rette for en fortsatt god utvikling av Forsvarets familiedirektiv. Det gjøres selvfølgelig i nær dialog med arbeidstaker- og veteranorganisasjonene. Det betyr at man hele tiden skal se på hvordan vi kan bedre informasjonen til familiene, og prioritere tilstrekkelige ressurser til personell som skal arbeide med familiepolitikk.

Om sårede og falne:
Forsvaret deltar i svært krevende operasjoner. Vi opererer i områder som er preget av krig og konflikt, og som ofte fortsatt er ustabile. Det er nettopp derfor vi er der. Dere skal vite at jeg som forsvarsminister gjør alt jeg kan for at de som er ute skal være best mulig trent og best mulig utstyrt for det oppdraget de har. Men selv om vi gjør vårt ytterste for å ha best mulig sikkerhet, vil det alltid være en risiko forbundet med det å være ute.

Norge har mistet fire soldater under tjeneste i Afghanistan. Det er tungt for oss alle, og jeg må si at jeg personlig kjenner sterkt på det ansvaret jeg har som forsvarsminister når jeg sender personell ut.
Men det er selvfølgelig aller tyngst for de som mister noen helt nære – en ektefelle, et barn, et søsken. Derfor har vi lagt spesiell vekt på å følge opp familiene til de som mister livet.

Så raskt som mulig etter at familien har fått beskjed om at det har skjedd en ulykke eller alvorlig hendelse, får de en pårørendekontakt. Denne personen blir deres faste holdepunkt opp mot Forsvaret: Et fast punkt der de kan få informasjon og støtte, ut fra egne behov. For en av pårørendekontaktens viktigste oppgaver er nettopp å finne ut hva denne spesielle familiens behov er, og hvordan Forsvaret best mulig kan støtte dem.

Dette gjelder spesielt i de første dagene etter hendelsen, der familiene ofte har et sterkt behov både for informasjon og praktisk hjelp. De ønsker kanskje kontakt med en prest eller en annen profesjonell samtalepartner, de trenger hjelp fra en jurist eller har behov for støtte til hvordan de skal håndtere media.

Men ansvaret gjelder like mye når hverdagene kommer. Når det første kaoset har lagt seg, når de andre rundt en har gått tilbake til sitt daglige liv og ikke ringer like ofte for å høre hvordan det går.

Pårørendekontaktens ansvar og oppgaver kan vare opptil 14 måneder etter hendelsen. Forsvaret har vært veldig fleksible dersom noen trenger oppfølging også etter dette.
Overgang:
Vi har altså arbeidet mye med å styrke veteranenes rettigheter og tilbudet til dem.

Men jeg vet at noen familier gjerne kunne ønske seg mer. Kanskje det man i første rekke trenger er noen å snakke med, noen i samme situasjon som man kan dele tanker og følelser med. Derfor er jeg glad for at Nvio nå styrker sitt arbeid opp mot de pårørende. Og jeg tar gjerne i mot innspill på hvordan vi fra vår side skal sikre at familiene rundt de som er ute får den oppfølgingen de trenger.

Oppsummering:
Vi har soldater i Afghanistan, i Tsjad, i Aden-bukta. De har svært ulike oppgaver, og helt forskjellige opplevelser av hva det er å være ute på krevende oppdrag for Norge.

Vi skal huske at de aller fleste kommer hjem med positive erfaringer. De opplever at de gjør noe viktig og meningsfylt. Selv om det kan være tøffe dager, kommer de hjem med sterke vennskap, styrket selvfølelse og gode erfaringer de kan ta med seg videre.

Veteranene er ulike, og har ulike behov.
Noen trenger oppfølging fra helsevesenet. Det skal vi sørge for at de får.
Noen er mer opptatt av å ha et sted å møtes, et sted der de kan treffe andre, kanskje dele minner og utveksle gode historier. Det har de fått gjennom Bæreia.
Andre igjen kan ha nytte av treff, som pizzakvelder der de kan snakke med andre veteraner.

Sånn er det også med de pårørende:
Noen vil ikke bli pådyttet verken informasjon eller praktisk hjelp. De ønsker å klare seg selv. Andre har behov for å vite mest mulig om hva deres nærmeste skal ut til, og få praktisk støtte underveis. Vi skal strekke oss så langt vi kan for at det skal gå greit å ha mamma eller pappa, eller andre av sine nære, ute på oppdrag for Norge.

Min dør står åpen for veteranene. Jeg er alltid interessert i å høre hva de har å si.

For det er nå en gang slik, at selv om jeg har vært ni ganger ute for å besøke styrkene i Afghanistan, og har snakket med mange hjemme i Norge, så er det bare de som har feltstøvlene på som virkelig kan si noe om hvordan det er å være der ute.

Ingen andre vet hva som gir de virkelig gode opplevelsene, og hva som hjelper mot de tunge stundene.
Og ingen andre vet hvilken oppfølging det er som virkelig betyr noe, hva vi må gripe fatt i nå.

Vi har mange nye utfordringer å ta fatt i, og det skal vi gjøre. Jeg kan love dere at jeg vil fortsette å jobbe for at veteranene våre blir tatt hånd om på en anstendig måte, og før de får anerkjennelse for den viktige jobben de gjør. Og det er viktig for meg at familie og pårørende rundt de som er ute skal føle seg så trygge som mulig, og at de blir ivaretatt på en god måte.

Det gjør sterkt inntrykk på meg når Kenneth Lysell, som satt i bilen bak Kristoffer Sørlie Jørgensen, sier:
Jeg mistet en kamerat, og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme og prate.

Til tross for at han så Kristoffer miste livet da en veibombe sprengte bilen kameraten satt i, ønsker han å dra ned igjen. Han sier at jobben er så viktig at han ikke kan la være.

Det sier noe om hva som bor i de kvinnene og mennene vi sender ut. Det skal vi ta vare på.