Forskrift om endring i forskrift om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.

I Bergens Tidende kan vi lese at SPK nå sender ut brev til veteraner som tidligere har fått kompensasjon og informerer dem om den nye ordningen hvor du Rachel Husebø Chambenoit sier, sitat: "Vi stiller lempeligere krav til å få godkjent kompensasjon i den gamle ordningen."

Dette er et meget urovekkende utsagn, for de krigsskadde veteranene og oss, deres pårørende. De veteraner som har fått erstatning har kjempet i årevis, vært gjennom utallige utredninger for innhenting av flere spesialistuttalelser som fastsatte en uomtvistelig PTDS-diagnose etter sin krigstjeneste - men som ikke var gode nok for SPK. Ny spesialistuttalelse fra SPK egene tilknyttede spesialister krevdes. Spesialister som var så "gode" at de i løpet av noen få timer, (helt ned i halvannen time i et tilfelle) kunne anullere kollegaers diagnostikk, dømmes som ikke faglig kompetent og underkjenne deres kjennskap til pasientens klinikk og som ansvarlig behandler av pasientens diagnose over flere år.

For hver utredning, for hver ny erklæring har hver eneste veteran fått slått bort den grunnen de hadde klart å bygge opp og klamre seg fast til. Gang etter gang ble psykisk syke veteraner tvunget tilbake til hendelser de har brukt år på å fortrenge, satt sinnet på autopilot for å opprettholde overlevelsesinstinktet. Totalt nedbrutt og ribbet for livskraft ble de overlatt til seg selv uten noen hjelp i etterkant fra ekspertisen på deres lidelse fordi den eksisterte ikke på deres hjemsteder. Et overbelastet sinn måtte gang på gang underordne seg og akseptere den psykisk terror SPK påla dem for å bevise at deres 100 % uførhet fra meget ung alder, deres forringede livskvalitet og sosialt amputerte liv og status var krigtsrelatert. Noen klarte ikke mer. De tok sitt eget liv. Noen ga opp kampen mot dere, de hadde ikke krefter til å fortsette og SPK sparte statskassen for nok en erstatning for et ødelagt liv staten Norge hadde benyttet seg av i krig.

"Vi vil altså se på saken med mildere øyne enn i den nye ordningen" sier du. De senkede skuldre uteblir hos oss fordi vi oppfatter at løftene "det ikke er nødvendig med nye utredninger og dokumentasjon", "ikke nødvendigvis vil be om nye erklæringer" slås ihel med "vi kommer til å vurdere den tidligere søknaden for dem som ber om gjenopptakelse. Hvis det trengs vil vi be om mer dokumentasjon" og "Dokumentasjon for psykiske belastningskader for veteraner trenger ikke å være en bestemt diagnose, men veteranen må bevise at de psykiske lidelsene har sammenheng med tjenesten"

Som vedlegg til ovenstående sitat av avdelingslederen vil jeg gi følgende metaforiske bilde:

En uendelig sti, bestående av grus, knust glass og piggtråd. Veteraner med to ankelfracturer, knuste kneskåler og brannskadde hender tvinges til å krype stien til ende med full oppakning. I stekende hete uten vann, uten tillatelse til å stoppe opp.

Det er det nærmeste jeg kommer i å beskrive veteraners kostnader for å dokumentere sin krigsskade. Måtte SPK forstå dette.

I all min erkjente enfold kan jeg ikke forstå at de nye reglene og regjeringens løfter om at det kommer til å bli så mye letter i erstatningsprosessen er tilfelle for våre krigsskadde. Erfaringen i erstatningskampen med forverret sykdomsbilde og alt det måtte innebære, de oppløste familier og selvmordene anses dermed ikke som historikk men fortsetter som en evig kamp. Bevisbyrden ligger fortsatt hos soldaten som ikke har mulighet til å vrenge ut sitt sinn for å bevise hvordan det tok skade. Hendelsene og vitnene er der, men hva om et vitne eller to ikke syntes det var noe å reagere på, - hva da? Hvilken forståelse vil så byråkratene i SPK velge?

Til deres orientering: Brevet vil bli lagt ut offentlig på fb.relaterte veteransider.