FN-tjeneste fra tidlige år hører vi lite om, slik vil det kanskje også bli med senere FN-operasjoner?  Tor Imislund er Veteran fra Korea-krigen på 50-tallet, bildene er tatt av artikkelforfatteren selv, og her følger hans beretning om sin tjeneste ved det norske feltsykehuset i Korea, NORMASH, for 50 år siden.

Av Tor Imislund

Korea 1950

Fakta: 1½ million soldater og sivile ble  drept og 2½ million var såret eller skadet i løpet av Korea-krigen

Det var jo situasjonen i Korea i 1950 etter at krigen brøt ut, at Norges Røde Kors mente at en burde gjøre en innsats i dette fjerne land. Det var da naturlig å ta kontakt med søsterorganisasjonene i Sverige og Danmark for videre planlegging. Direktør Erling Steen var da President i Norges Røde Kors, og som da kontaktet Utenriksdep. og foreslo ambulansehjelp til Korea i likhet med Sverige og Danmark.  Imidlertid lot dette seg ikke gjøre p.g.a. pengemangel etter at landet allerede hadde stilt tonnasje til disposisjon. En så imidlertid gjerne at Norges Røde Kors påtok seg administrasjonen av arbeidet med å hjelpe den krigsrammede befolkning i en eller annen form.  Norges Røde Kors hadde heller ikke all verden av midler og kunne derfor ikke påta seg tiltak av større dimensjoner.  11. august 1950 var tonnasje hjelpen til Felleskommandoen i havn, og UD vendte seg til Norges Røde Kors og ba om et forslag til hvordan Norge kunne hjelpe de koreanske flyktninger i henhold til Sikkerhetsrådets resolusjon av 31. juli.  En kommisjon ble nedsatt og noen uker senere var planen klar.
 
Et enormt flyktningsproblem

Ved nordkoreanernes raske fremrykning oppsto det et enormt flyktningsproblem i Korea.  Så hvordan kunne en hjelpe dem?  Forslaget som kom fra komiteen gikk ut på å hjelpe disse sivile.  Tanken var da å administrere en leir i Japan for ca. 2000 flyktninger og med et 2oo sengers sykehus. For behandling av vanlige sykdommer.  Administrasjonen skulle være norsk, mens annet hjelpe personell skulle være Koreanere.   Felleskommandoen under FN takket for tilbudet om et hospital under forutsetning av at dette kunne legges til Korea.  En foretrakk da helst et feltsykehus.  En flyktninge leir ble ikke lenger nevnt.  Sverige var allerede på plass i Pusan med et evakuerings hospital med 200 senger.  Så da i slutten av september var FN styrkene trengt sammen til ei lita lomme rundt havnebyen Pusan i sør vest, var fronten bare 4-5 mil borte.  Danmark planla å sende et hospitalskip – Jutlandia, da militærhjelp fra dansk side ikke var aktuelt.  Denne høsten benyttet Norges Røde Kors til å sende hjelpeforsyninger til befolkningen, og som den amerikanske og koreanske Røde Kors tok seg av.
 
Hjelp til de stridende styrker

Fot Et skadet barn

Men så den 29. desember fikk Norges Røde Kors v/dir. Erling Steen telefon fra UD om de kunne tenke seg å sende bare et hospital i stedet for administrasjon av en flyktningeleir.  Nå var det snakk om hjelp til de stridene styrker.  Komiteen som var nedsatt kom da med et forslag på nyåret 1951, som gikk ut på et feltsykehus etter modell av det amerikanske Mobil Arme Surgical Hospital (M.A.S.H.) på 60 senger med en redusert bemanning til 83 personer. Kostnadsrammen lå på 5 mil.kr.  og det hele skulle administreres av Norges Rødde Kors og ikke Forsvarets sanitet, USA var ikke interessert i noen humanitær hjelp nå, men et feltsykehus ville bli akseptert som en hjelp til den militære aksjon.  Dette ga betenkeligheter i Regjeringen som var lite lystne på å sende ut personell og utstyr med tanke på hva som kunne skje, og med tanke på egen beredsskap.  Det ble trukket frem at de 12 leger og ca. 20 sykepleiere ville få verdifull erfaring.  Kort tid etterpå ble så opprettelsen av feltsykehuset bestemt i Stortinget 2. mars 1951.

Kinesisk offansiv
 
Det første som var meningen var at Røde Kors skulle sende et verferdsteam til Korea etter påtrrykk fra FN.  Dette skjedde på et tidspunkt hvor FN styrkene nesten hadde tatt hele Korea.  Men før noe team kom av gårde, hadde kineserne kommet inn i bildet.  De begynte en ny offensiv som til sist tvang FN troppene ut av Seoul. Forsyningslinjene ble imidlertid lange og svake for kineserne og svært utsatt for FN troppenes luftherredømme.  De nektet allikevel fortsatt for annen gangs våpenhvile til tross for at 8. amerikanske  arme var på offensiven.  Opprettelsen av feltsykehuset ble da bestemt.  8. arme tok tilbake Seoul 15. mars og nådde 38. breddegrad 1 uke senere.

Om ikke dette var nok begynte kineserne vår-offensiven for andre gang den 16. mai – samme dagen som de første feltsykehus deltagerne reiste fra Norge.  Fremmarsjen ble stanset dagen etter av 2. US divisjon, hvorpå 8. arme begynte sin offensiv den 23. mai – dagen da annen gruppe reiste nedover.  Det som senere skjedde var at Koreakrigen hadde fått et tydelig storpolitisk perspektiv enn det å hjelpe Korea – ved russernes forslag om våpenhvile.  Heretter var Koreakrigen stort sett en stillingskrig.

Den første kontingenten forlater Norge, NORMASH
 
Den første kontingenten forlot Norge den 16. og 23. mai 1951.  Det var ikke den gang som nå.  Flyene gikk ikke direkte, så vi brukte den gang lang tid nedover.  Bare det var en opplevelse for mange av oss, som ikke tidligere hadde vært utenfor landets grenser. Ruten gikk fra Stavanger til München, Nice,Napoli, Beirut, Kairo, Karachi, Calcutta, Bankok, Hongkong og over til Tokyo.  Herfra gikk turen med fallskjerm i militærfly over til Seoul.  Den mobile enheten (Normash ) som ble opprettet skulle virke 8-16 km. bak frontlinjen.  Det første feltsykehuset ble anlagt ved Uijongbu et par mil nord for Seoul i en eplehage.  Leiren ble bygget opp av de såkalte Nissennhytter på ca. 140 m2 og telt.  Så i løpet av de første 40 dagene ble 1048 pasienter mottatt hvorav 23 var sivile.  Så en ettermiddag fikk feltsykehuset sin første ilddåp.  Ved 16 tiden erobret kanadiske og australske styrker en liten landsby i Nord Korea og begynte å evakuere sivilbefolkningen da en skjenesvanger granat landet midt i flokken.  Det var da ikke lenge før de første helikopter landet ved feltsykehuset og senere kom ambulansene.  41 koreanere og FN-personell ble behandlet den dagen.

Fot En behandlet såret blir sendt videre

Det var sanitetsfolka ved fronten som først tok seg av de skade før de kom til Nor Mash.  Her ble diagnosen stilt i mottagelsesteltet, før det bar i tur og orden inn i operasjonsteltet.  Her var det 4 operasjonsbord som var opptatt i et helt døgn – og hvor legene gikk like lenge nesten uten mat.  Normash ble så flyttet til Tongduchon.  Dette var en slette og fikk gunstig taktisk beliggenhet.  Her møttes hovedveiene fra Commenwealth Divisjon og 1 US Cavalry Divisjon  (tanks)  og lå 16 km. bak fronten.  En kunne lite se at det her hadde ligget en liten by med 24ooo mennesker. Alle vollene og artilleri stillingene ble slettet ut med buldosere på 1 dag like før Normash kom frem.  Kampene blusset opp igjen, så samme ettermiddag kunne teamet operere.  Dette vedvarte en måned tid og sårede veltet inn døgnet rundt.  Det kunne være opptil 3-4oo på en natt.  Soldatene kom slik de ble sendt fra fronten, så uniformene var mange ganger umulig å få av - så dårlige som de var.
Alle nasjoner var representert, også fienden.  

Fra Røde Kors til FN og militær status

Om høsten ble det ønske om en ny oppsetningsplan  som forutsatte at personalet ble økt fra 80 til 105.  For det arbeide Normash hadde gjort i første perioden, ble det ved flere anledninger fra amerikansk side gitt uttrykk for stor anerkjennelse av den norske innsatsen.  Og ved at Normash nå skulle fortsette, ble det bestemt at sykehuset kom over i mer regulær militær status.  Det var sågar snakk om en tid å sende norske tropper med erfaring fra vinterkrigen nedover – men som ble nedstemt etter et folkemøte i Oslo.
Det var dr. Carl Semb som ga offentligheten  en nøktern informasjon om betydningen av  en norsk medisinsk innsats i Korea som kunne hjelpe folket der nede samt vinne erfaringer til beste for Norge.  Dessuten var det et direkte bidrag til FN’s aksjon i Korea.  26 oktober bestemte Stortinget at Normash skulle fortsette.  Det vakte stor tilfredshet at nordmennene (til forskjell fra de skandinaviske kolleger) var villig til å gå inn som en vanlig FN-feltenhet og bytte Røde Kors uniformene med vanlige amerikanske uniformer og distinksjoner – samt gjøre innsats i selve frontlinjen.  Men Normash lå for utsatt til på denne sletta, så det ble flyttet for siste gang 4-5 km. lenger nordover i juni 1952.  Det var et alle tiders sted.  Et område omtrent som Studenterlunden i Oslo med trær som ga en fin kamuflasje.
Vi var satt opp med 15 stk. GMC 2,5 t.- 3 stk. ¾ t. – 1 stk.2,5 t. Vannbil og 4  stk. ¼ t. Jeeper.  Det fantes et lite verksted for vedlikehold og småreparasjoner.  I tilfelle rask forflytting hadde vi hver vår enhet som skulle tas hånd om.  6 timer tok det for å få satt sykehuset opp.
 
Selv var jeg satt opp ved transport avdelingen og ledet kontoret i tillegg som sjåfør.  Det besto i å holde orden på materiellet, foreta rekvisisjoner av bildeler som trengtes, samt kjøreoppdrag av forskjellig slag for administrasjonen og sykehuset..  Ikke minst å skaffe diesel til teltene og påse at filmen til filmkvelden ble hentet.  Kjøresedlene måtte for enhver tur være i orden når MP stanset en. Det krydde av MP folk bak busker og kratt.
Kjørebestemmelsene var meget strenge og straffen for overtredelse var streng og hard. Stort sett gikk det på trekk i dollarlønna.  Olagutta hadde stort sett flaks, selv om de ikke lot sjansen gå fra seg når det var fristene å speede opp litt.  Noen større ulykker var Ola heldigvis ikke blandet inn i, selv om vegene var glatte og humpete.  Men dessverre gikk liv tapt blant de norske.  Sjåfør Arne Christiansen ble skutt i 1952 og laboratorsøster Brit Reisæther døde i 1954 etter en kjørulykke under tjeneste.  Ved at vi hadde jobbet tett sammen gjorde det et dypt inntrykk.

Returnering av de døde
 
En av oppdragene som gjorde inntrykk var de gangene vi skulle kjøre døde koreanere tilbake til området de hørte hjemme. Folket hadde stor respekt for døden og adressene var det så som så med, så det kunne by på problemer.  Ikke minst ved at ”plastposen” som liket lå i, skulle vi ha med oss tilbake.   Helikoptertransporten var en nyvinning som fikk stor betydning.  Disse små Sikorsky helikopterne kunne manøvreres omtrent hvor som helst med en fart på 70-80 miles med 2 timers flytid.   Et spesielt tilfelle i Normash var da en amerikansk løytnant ble innlagt med en alvorlig skade etter å ha utløst en landmine i ”ingenmannsland”. Splinter hadde trengt opp i skrittet, hadde laget et traktformet sår i bekkenet og trengt inn i bukhulen hvor også tynntarmen var skadet i tillegg til andre skader.  Han var i sjokk som de fleste var med alvorlig skade.  Etter 8-10 dager holdt det på å gå galt igjen, da han holdt på å forblø seg.  I påvente av operasjonen som måtte skje raskt, sto en behansket lege med knyttneven trykket dypt inn i det traktformede såret for å stanse blødningen foreløpig.  Her gjorde dr. Hjort et fabelaktig arbeide, og pasienten kom seg raskt og ble utskrevet etter kort tid.  Det viste seg senere at den unge løytnanten hadde en far som øyensynlig var en mann som ruvet i samfunnet i USA.  Som de fleste amerikanere hadde faren en sterk trang til å takke og skrev til Hans Majestet kong Haakon og takket for at feltsykehuset hadde reddet hans sønn.
Telegram ble sendt fra Slottet  til Normash, så alle fikk sin takk på oppstillingen.

Fot Resultatet av en landmine

Det var ikke vanlig at man sydde igjen sårene med en gang etter en operasjon, da det skulle fa væske seg ut først.  Mange sårede fra fronten hadde også sår med mark i p.g.a. den store heten.  En episode jeg husker var ei ung koreansk jente som hadde gått på ei landmine.  Hun var pepret med splinter, men her sto livet dessverre ikke til å redde. Og så pasienten som var gått på ei fosforbombe.  Da vi slukket lyset lå han der selvlysende på bordet med en fryktelig stank av brent kjøtt.

90.000 pasienter og Marilyn Monroe
 
I den tiden Normash var der nede fra 1951 og ut 1954. ble det undersøkt og behandlet 90.000 pasienter.  Av de innlagte ble 4327 utskrevet som frisk mens 10268 ble overført til andre sykehus p.g. skadeomfanget. I gjennomsnitt var det 8 operasjoner pr. dag.  1.2% av de innlagte døde på sykehuset dvs. 150 stk.  Vi fikk mange kontakter der nede.  New Zealendere og Australiere kom vi spesielt i god kontakt med.  Nyttårsaften 1953 feiret jeg sammen med en amerikansk prest og en New Zealender og en engelsmann i en amerikask radiovogn.  Vi var på godfote med radioreporteren så vi sendte ofte musikk og hilsener til hverandre gjennom eteren.  Underholdningen ble ordnet av amerikanerne med forskjellig opptredener og band.  Bl.a. hadde vi besøk av Marilyn Monroe – og da gikk gutta nesten beserk.

Relaterte websider:

• http://www.koreanwar.org/
• http://www.korean-war.com/
• http://www.nor-miltids.com/NMT2001/nr1/enebakk.html
• http://www.norway.or.kr/