Ny regjering – ny sikkerhets- og forsvarspolitikk? Foredrag ved Krigsskolens årsdag 16. desember 2005 av statssekretær Espen Barth Eide.  Vi har trukket ut den delen av foredraget som omtaler internasjonale fredsoperasjoner.

Resten av foredraget finnes på odin

For vende blikket ut over våre grenser, så slår Soria Moria-erklæringen fast at Norge skal være en tydelig fredsnasjon. I dette ligger det ikke bare en forpliktelse om at Norge skal fortsette sitt viktige arbeid som fredsmegler i konflikter, men blant annet også at vi skal bidra aktivt i militære fredsoperasjoner.

Når Norge deltar i slike internasjonale militære operasjoner skal det skje på basis av et klart folkerettslig grunnlag. Klare mandat fra FNs sikkerhetsråd er i denne henseende viktige. Med mindre bruk av militær makt skjer på annen trygg basis i folkeretten, slik som i selvforsvar eller etter invitasjon fra et lands myndigheter, skaper slik maktbruk uten klare FN-mandat splittelser som ikke bidrar til å fremme internasjonalt sikkerhet.

Fokuset på folkerett er viktig ikke bare i forbindelse med det formelle grunnlaget for en operasjon, men også i måten slike operasjoner gjennomføres på. Dessverre har vi i senere tid sett tegn som tyder på at også militære styrker fra våre nære allierte har begått brudd på menneskerettighetene i internasjonale operasjoner.

Norge legger stor vekt på undervisning i folkerett til soldater og befal på alle nivå, med et spesielt opplegg for de som skal til operasjoner i utlandet. Disse gis i tillegg en innføring i kulturelle og religiøse forhold i området de skal operere i, samt opplæring i de aktuelle engasjementsreglene. Norge har også pålagt alle norske soldater og offiserer plikt om å melde fra til nærmeste overordnede dersom de skulle bli vitne til overgrep. Vi er derfor rimelig trygge på at norsk personell har med seg en god kulturell, etisk og folkerettslig ballast når de reiser ut.

Når det gjelder den konkrete deltagelsen i operasjoner la Soria Moria-erklæringen opp til en gjennomgang av hvor Norge deltar, og en viss kursendring.

NATO-operasjonen ISAF i Afghanistan vil fortsatt være Norges største operasjon i utlandet. Det er viktig for NATO å lykkes i Afghanistan. Norge vil derfor prioritere denne operasjonen høyt også i årene som kommer.

Fokuset for vår deltagelse i Afghanistan vil gradvis skifte fra Kabul til Nord-Afghanistan. Norge leder nå det flernasjonale regionale stabiliseringslaget, PRT-et, i Maymaneh, og vi vil alt tidlig i 2006 bygge opp våre styrker i Mazar-e-Sharif. Foruten støtte- og stabselementer vil Norge bidra med en hurtig reaksjonsstyrke på kompanistørrelse. Med dette vil Norge få en sentral støtterolle i ISAFs samlede operasjoner i Nord-Afghanistan.

Vi vil også bidra med fire F-16 jagerfly i tre måneder. Disse vil operere ut fra Kabul, men vil rimelig raskt kunne være til stede over hele Afghanistan. De vil slik sett utgjøre en svært viktig støtte for våre egen og allierte styrker, som opererer spredt over store avstander.

Regjeringen vil derimot ikke fornye norsk deltagelse i Operation Enduring Freedom. Dette er delvis et resultat av en prioritering av ISAF. Det er derimot også et utrykk for at vi foretrekker å kanalisere vår internasjonale militære deltakelse gjennom multilaterale organisasjoner som NATO, FN og EU, fremfor ’koalisjoner av villige’, der den politiske medinnflytelsen er betydelig mindre.

Et annet viktig fokus for regjeringen er å styrke norsk deltagelse i FN-ledede operasjoner, særlig i Afrika. Bidrag til slike operasjoner er på ingen måte noe nytt for Norge – det holder å nevne UNIFIL-stryken i Libanon.

Det er ikke å stikke under en stol at FN har stått overfor store utfordringer i sine fredsbevarende operasjoner. Tilbakeslag som Rwanda og Srebrenica førte på midten av 1990-tallet til at særlig mange vestlige land vendte seg bort fra FN, og la vekt på andre sikkerhetsorganisasjoner, først og fremst NATO.

Til tross for at betydelige og kompliserte hindre fremdeles gjenstår, har FN i senere år vist at organisasjonen er i stand til å planlegge og lede store operasjoner. FN leder i dag 18 operasjoner, hvorav 16 er militære og inkluderer rundt 75 000 soldater.

Det er viktig å slutte opp om denne fremgangen og hjelpe FN til ytterligere å styrke sin evne innen militære fredsoperasjoner. Dette standpunktet er ikke bare basert på ønsket om å styrke FNs rolle i verden, men også på det faktum at FN har vist at organisasjonen evner å gjennomføre integrerte operasjoner; operasjoner med koordinert innsats langs hele det politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige spekteret. En slik evne til helhetlig tilnærming er svært viktig for å skape varig fred og utvikling i konfliktområder. Det er en evne få regionale sikkerhetsorganisasjoner har.

Det er klart at Norge ikke vil kunne bidra med store manøverenheter i FN-oppdrag. Det er da heller ikke slike enheter FN etterspør. Mange land i den tredje verden viser stor villighet til å stille infanterienheter til rådighet for FN. Det Norge kan bidra med, er spesialiserte kapasiteter som mindre ressurssterke land ikke har tilgang til. Dette kan være kommando- og kontrollkapasiteter, etterretning, logistikk, samband, CIMIC og andre mindre avdelinger, men også kapable stridsenheter som mekanisert infanteri eller spesialstyrker. Disse kan virke som styrkemultiplikatorer i operasjonen, og dermed gi et bidrag som langt overgår deres rent tallmessige størrelse.

Nordisk samarbeid vil være et viktig aspekt ved vår satsing på FN. De nordiske land har i flere år samarbeidet, innen rammen av NORDCAPS og SHIRBRIG, om å stille nisjekapasiteter til rådighet for FN. Denne erfaringen vil regjeringen bygge videre på.

Den nordiske rammen er sentral også for et annet aspekt ved våre potensielle bidrag til FN-operasjoner. Norge deltar nå i planleggingen og oppbyggingen av den nordiske EU-innsatsstyrken, sammen med Finland, Estland og Sverige, som er såkalt lead nation. EU tar sikte på at de velutstyrte innsatsstyrkene skal bidra også til å styrke FNs evne til å håndtere sikkerhetspolitiske kriser. Afrika er et særlig aktuelt innsatsområde.

Jeg må også nevne at Norge vil videreføre sin innsats på Balkan, både i EUs operasjon Althea i Bosnia og i NATO-operasjonen i Kosovo. Vi vil også opprettholde vår innsats i NATOs overvåkningsoperasjon Active Endeavour i Middelhavet. Kampen mot terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er viktig og regjeringen vil derfor fortsatt prioritere innsats her.

Selv om alle deler av Forsvaret deltar i internasjonale operasjoner er det klart at det vil være Hæren som fortsatt vil inneha rollen som den tyngste bidragsyteren. Dette innebærer en stor utfordring som vi tar meget alvorlig.

Regjeringen har alt tatt grep for å styrke Hærens evne til å oppfylle ambisjonene om deltagelse. I forsvarbudsjettet for 2006 tilfører vi 25 millioner kroner til styrkeproduksjon i reaksjons- og oppfølgingsstyrken på Skjold. Målet er blant annet å kunne stille en kompanistridsgruppe til internasjonale operasjoner fra sommeren 2007.

Vi opprettholder også målsettingen om å styrke januarinntaket av vernepliktige, for slik å sikre at vi har rimelig veltrente mannskaper tilgjengelige hele året. Dette er viktig ikke bare for rekrutteringen til internasjonale operasjoner, men også for vår beredskap her hjemme. Etter et halvt års egentrening vil Panserbataljonen få tilført mannskaper i januar 2006.

Selv om denne regjeringen står fast ved ambisjonen om å videreføre verneplikten, ser vi også klart behovet for å øke kompetansen ute i avdelingene. Dette oppnår vi ved å gradvis øke antallet grenaderer og avdelingsbefal. Hæren vil få prioritet i denne rekrutteringen. Den største økningen i opptaket til grunnlegende befalsutdanning vil i 2006 komme i Hæren. Også Krigsskolen her på Linderud vil se den største økningen av antall studenter av alle krigsskolene: Etter planen skal det bli 23 flere plasser her til neste år.

Vi vil også i større grad en tidligere prioritere deltagelse av hæravdelinger i internasjonale operasjoner. Dette vil vi oppnå ved i størst mulig grad å melde inn sjø- og luftforsvarskapasiteter til deltagelse i NATOs og EUs beredskapsstyrker, slik som NATO Response Force. Vi vil også vurdere rekruttering av personell som har tjenestegjort i Garden og ved GSV, samt fra HVs nye innsatsstyrker. Alt i dag rekrutterer vi HV-offiserer til internasjonale operasjoner, blant annet til Bosnia.

Dette sagt, så vil vi legge svært stor vekt på sikkerheten til norsk personell ute. På dette felt vil vi ikke gjøre noen kompromisser. Det er et stort ansvar regjeringen og Forsvaret tar når vi sender norske soldater ut i operasjoner i konfliktområder. Vi – både regjeringen og Forsvaret – er dette ansvaret bevisst og stiller derfor strenge krav til måten vi leder og informerer om operasjonene, og til gode systemer for uttrekning, medisinsk evakuering osv.

Tjeneste i alle slags utenlandsoppdrag kan være svært risikofylt. Det er ikke slik at FN-ledede oppdrag vil være mindre farlige enn tilsvarende NATO-operasjoner. Det vil derfor stilles de samme strenge krav til utstyr og kompetanse for avdelinger og personell som skal ut i farlige oppdrag, uansett hvor i verden de skal og hvilken organisasjon som leder oppdraget.

Det skal heller ikke bli slik at vi får et A-lag for NATO- og EU-operasjoner og et B-lag for FN-ledede operasjoner. All utenlandstjeneste skal være, og oppleves som, like meritterende. Det samme gjelder for innsatsområde. Innsats for fred og sikkerhet på Balkan og i Afrika er like viktig som tilsvarende innsats for eksempel i Afghanistan.

Norske myndigheter og Forsvaret har dessverre ikke alltid vært like flike til å følge opp de som sliter med psykiske eller fysiske problemer etter tjeneste i utlandet. Dette vil denne regjeringen legge langt større vekt på. Erfaring og forskning har vist at vel samtrente avdelinger, rask oppfølging etter eventuelle traumatiske hendelser og kontakt med veterannettverk etter retur til Norge, gir gode resultater i så henseende.