Soldatene som opplevde bombekasterangrepet ved Khardalabroen tilhørte 3. kompani og fikk etter denne episoden navnet Khardala-gjengen. Men kort tid etter ble denne posten overtatt av nepalerne, og Khardala-gjengen ble forflyttet til Kaoukaba. Der opplevde de også et kraftig PLO-angrep en tid senere. Dette kompaniet fikk i grunnen mer enn nok av nervepirrende opplevelser den første tiden i syd-Libanon, og mer skulle det bli.
Fra boken "Farlig fred" av Per Ø. Jevne
Boken omhandler den første kontingenten i UNIFIL (United Nations Interim Force In Lebanon) hvor forfatteren selv deltok. Vi vil i en føljetong artikler presentere hele boken avsnitt for avsnitt. Boken gjengis med personlig tillatelse fra forfatteren.
Etter skytingen mot deres stillinger i Kaoukaba da troppen ble trukket ut, med unntak av 12 mann, merket vi antipatien hos lokalbefolkningen.
Men så skjedde en ting som gjorde at det hele begynte å snu seg, ihvertfall følte soldatene at de atter var velkomne blant sivilbefolkningen.
De aller første norske FN-soldatene entrer Chebaa i 1978 (foto: P.M.Bjørnstad)
Den 10. april gikk 11 av våre soldater inn i fjellbyen Cheeba på grensen mot Syria. Løytnant Nils Melby fra Elverum og hans ti soldater, alle frivillige, gikk om kvelden opp mot landsbyen for å opprette en kontrollpost der. Soldatene nærmet seg byen med stor forsiktighet. Ikke visste de om veien var minelagt, ikke visste de hvordan sivilbefolkningen ville ta imot dem, eller om det var PLO-soldater i området. Soldatene hadde til da vært utsatt for så mye skyting og bombing, at de visste å fare varsomt frem.
Men intet skjedde der de 11 soldatene forsiktig tok seg oppover den kronglete og smale fjellveien. Det vil si, intet dramatisk skjedde. Tvert imot. Da løytnant Melby og soldatene kom inn i utkanten av Cheeba, ble de fullstendig overrumplet av de menneskemasser som plutselig dukket frem og ønsket soldatene velkommen. Folk sto på hustakene og vinket og ropte, og byens ordfører kom personlig og ønsket FN-styrken velkommen til Cheeba. Soldatene ble plasert i privatbiler og kjørt til byens politistasjon, hvor løytnant Melby ble innkvartert. Soldatene, som ikke hadde med seg overnattingsutstyr, fikk bo hos befolkningen i byen. De fikk rene senger, god mat og kjølig drikke. Og soldatene slapp å stå vakt om natten. Innbyggerne insisterte på selv å stå vakt over soldatene, slik at de fikk hvile ut! Løytnant Nils Melby, som straks ble døpt Mister Nils, ble byens maskott.
Ut fra bildene virker det som om mottagelsen var storslagen (Foto: P.M. Bjørnstad)
Men før han ble helt bortskjemt, sendte Mister Nils en kort og nøktern situasjonsrapport tilbake til bataljonen: "Sitrap fra lt. Melby. Har ankommet Cheeba. Stort oppstyr i byen. Møtt av skolebarn med libanesiske flagg. Hjertelig mottatt, ble vist vei til den lokale politistasjonen. Politifolkene var uniformerte og sa de representerte deri lovlige libanesiske regjering. Stemningen sterkt anti-israelsk. Behov for forsyninger kommer senere. Innbyggertallet 12 000 - 700 skolebarn."
Fjellbyen Cheeba, som nærmest klamret seg til den steile fjellsiden, hadde unngått enhver form for krigshandling da borgerkrigen raste i Libanon. Befolkningens vennlighet ga også soldatene et litt puff fremover rent tjenestemessig. Tjenesten var spesielt hard den første tiden i syd-Libanon, og soldatene hadde behov for både ro og hvile og en skikkelig dusj. Og dette fikk de i Cheeba.
- Det har vært fred her i over hundre år, sa en av de engelsktalende i Cheeba. - Og vi håper at de norske soldatene vil bidra til at de fredelige tilstander vil fortsette. Vi har også bestemt at Mister Nils og hans soldater skal få bli her et helt år, og vi skal selv sørge for forsyninger til soldatene, og uten at det skal koste noe. Vi betaler alt. Husk det!
Maken til mottagelse hadde ingen norsk FN-soldat fått tidligere, men det kunne selvsagt ikke komme på tale å bli der et helt år, selv om befolkningen i Cheeba ytret sterke ønsker om det. Tjenesten skulle tross alt bare vare i seks måneder, og da fikk det ikke hjelpe hvor god mottagelse de fikk og hvor godt de ble behandlet. Men det var tydelig at befolkningen i Cheeba nå var lykkelige over å få beskyttelse av nordmennene. De viste med all tydelighet at de ikke stolte på israelerne, og at de helst så området fullstendig fritt for israelske inntrengere.
Da Mister Nils måtte forklare folkene i byen at hans tropp skulle skiftes ut om kort tid, ble det protestert høylydt. Mister Nils og hans gutter skulle ikke forlate byen!
Men etter et par ukers herlig tilværelse i Cheeba ble troppen byttet ut med en annen tropp norske FN-soldater, og også de fikk en fenomenal mottagelse i Cheeba.
- Det hele var fantastisk, sa fenrik Per Olav Utgård fra Oslo etter å ha oppholdt seg et par uker i Cheeba. - Vi har sett hjemkomsten til de allierte styrker i 1945 på film, men det blir jo bare barnematen i forhold til det vi opplevde her!
Av og til var det virkelig godt å være norsk FN-soldat i et ellers så urolig land.
Finn de andre avsnittene lenger ned på siden.